Da jeg skrev den lille hyllesten til Roberto Rojas hadde jeg Thomas Bergersens Stallion på øret. Da kom skamrosen enda lettere enn den ville gjort ellers.
Da jeg hadde skrevet ferdig tenkte jeg på hvor sentral musikk har vært for meg i hele mitt liv. Spesielt i stunder hvor tankene har vært spekket av inspirasjon.
I 2002 var IFS klare for å introdusere indoor-konseptet i Oslo etter skyhøy deltagelse i Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. I uken før den første turneringen i storstuen Ekeberghallen jobbet jeg hver dag fra grytidlig om morgenen til forbi midnatt. En dag eller to før avreise til Oslo fikk jeg et vanvittig utslett-utbrudd på hele overkroppen. Vi skjønte ingenting på kontoret i Nygårdsgaten, og jeg hastet ned til legevakten. Jeg trodde jeg var blitt rammet av noe alvorlig, utslettet dekket hvert punkt på overkroppen, det var helt absurd. Legen hos legevakten gjorde sine undersøkelser og konkluderte med at jeg ikke var døende. Det var visst bare et stress-utslag, og hun hadde rett; utslettet forsvant like fort som det kom. Poenget med å fortelle dette er å vise hvor dedikert jeg var opp mot denne turneringen. Det var det viktigste skrittet til IFS opp til det punktet.
Deltagelsen i åpningsturneringen gikk gjennom taket, og påmeldingen var enda heftigere. Omtrent 300 lag meldte seg, flere måtte avvises på grunn av kapasitetsbegrensninger. Jeg ledet selv denne turneringen fra sekretariatet på platået over de tre banene. Midt under turneringen satte vi på Thunderstruck med AC/DC. Jeg så utover banene. Det yret av mennesker, det yret av middelmådige spillere, det yret av driblere og teknikere. Akkompagnert av de eventyrlige kraft-tonene til det australske bandet fikk jeg en gåsehud på det helt øverste nivået, og bak meg lød det fra en av de unge dommerne vi hadde engasjert: «Frank, hvordan føles det å tenke på at alt dette har du skapt?». Han fikk aldri noe svar. Jeg var en vulkan med utbrudd, fullstendig hengitt til det kraftige og nydelige øyeblikket.
På 2000-tallet jogget jeg mye rundt Lille Lungegårdsvannet i Bergen sentrum. Mens jeg jogget var det mye drømmer i hodet. Og jeg husker spesielt èn joggetur. Inspirasjonen hadde skutt til værs den siste tiden, spesielt siden jeg hadde kommet i kontakt med et par svært spennende personer. Disse inspirerte meg kraftig. På denne joggeturen tok Ola Salo meg til høyder jeg knapt visste fantes. Fra 02:26 i låten Calleth You, Cometh I leverer han sitt aller ypperste, og det sier mye. Jeg spilte dette breaket om igjen og om igjen mens jeg holdt et heftig tempo som en annen trooper. Det var en fantastisk stund.
Under en forelesning i historie tidlig på 2010-tallet fikk jeg oppleve en mann foran meg som jeg ikke så komme. Han var en autoritet i historiefaget – høyreist, engasjert og potent. Og vi kunne alle glemme at dette skulle bli en time med knusktørr messing. Han hadde tatt med seg en DVD. Det var klart for filmvisning. Og det var ikke et hvilket som helst filmklipp vi skulle få overvære. Det var den mest episke antikke battle-scenen du vil se. Han introduserte klippet før han satte det på. Ingen skjønte hva han sa, i hvert fall ikke jeg, han var dansk, men det betydde ingenting. Denne mannen var inspirert. Så startet filmvisningen, med et tilhørende torden-soundtrack. Det var en power-scene av de sjeldne. Det var elektrisk. Men det var foreleseren som tok mest av oppmerksomheten. For mens scenen ble spilt stod mannen og viftet voldsomt med armene og slynget ut uforståelige setninger som om han var en del av slaget. Vi var vitne til en historie-ekspert som levde faget sitt. Den mannen ønsket en stund at han levde i en annen tid. No question.
Kort tid etter jeg hadde skrevet om fotballkunstneren Roberto Rojas på mitt hjemsted, gikk jeg gjennom Åsane Senter. Med Thomas Bergersens Stallion på øret. Fra 03:08 bestemmer Bergersen seg for å gi flatt jern. Fra 03:30 forlater han overflaten. Det er sånn han har holdt på hele sitt liv. Og da gikk jeg ikke lenger. Da fløy jeg bortover sentergulvet forbi en skokk med åsabuere – med den ferske 5.11-skjorten min og pilotjakken du nå begynner å få et nært forhold til. Jeg tenkte på Roberto. På hvor ufattelig inspirerende den mannen var. For meg.
Jeg trakk opp det ene ermet på pilotjakken. Jeg tror du forstår hvordan underarmen min nå så ut.
Du som har lest det jeg har skrevet ovenfor skal vite dette: Den ene halvdelen som leser det du har lest tenker at det som Frank beskriver vil jeg også føle. De blir inspirerte. Den andre halvdelen tenker at han der skal jeg jekke ned.
It is the way of the world. Obviously.
That the powerful play goes on, and you may contribute a verse (Walt Whitman).
Dere vet hva mitt vers vil bli.