Ordene tilhører L. Ron Hubbard, stifteren av den temmelig ferske religionen Scientologi.
Vi kan alle lage religiøse forestillinger. Du kan, jeg kan. Vi lever midt oppi et mysterium som er så fascinerende og spennende at du kan glemme at ditt vokabular er spenstig nok til å være i stand til å beskrive det hele.
L. Ron Hubbard er en fascinerende mann hovedsakelig fordi han ikke bare tumlet rundt med fantasier og forestillinger om det spirituelt potensielle i hodet sitt, han skrev alt ned. I bind etter bind. Han var en religiøs bricoleur. En del av det han kom opp med kan oppfattes som absurd, men spør du meg hadde han en spennende og tiltrekkende kongstanke. Han så for seg at vi mennesker hadde en sjel – eller en thetan som han kalte det – som kunne utvikle seg i liv etter liv, og til slutt ende opp som nesten noe større enn en gud; et vesen i stand til å lage egne universer.
Han lo av Nirvana. Han knegget av kristendommen.
«Thetans are individuals. They do not (..) merge with other individualities. They still have the power of becoming anything they wish while still retaining their individuality. (..) There is evidently no Nirvana. (..) When he goes upscale, he becomes more and more an individual capable of creating and maintaining his own universe.»
Hvem vet hva som venter oss etter at døden inntreffer. Hubbard vrøvlet en del, men mange av tankene bak hans konklusjon ovenfor står for meg igjen som de mest interessante religiøse forestillingene etter å ha kartlagt mye av det som finnes der ute hos religiøse bevegelser med en viss oppslutning.
Hubbard gadd ikke alt tullet som de kristne og muslimene holder på med. I hans hode var det ikke oppe til vurdering å underkaste seg noe som helst. L. Ron Hubbard ville bli gud. En skaper av et paradis sydd av ham, og ham alene.
Han kom opp med mange (merkverdige) redskaper som behøvdes for å kunne ende opp som en gud til slutt. Han snakket ikke bare altså. Han handlet.