Mange låter som du har lyttet til opp igjennom årene vekker spesifikke minner. Det gjør definitivt No doubt sin Don’t speak. Den er så fremragende at jeg finner ikke ord. Låten herjet på tampen av tenårene mine. Spesielt sommeren 1996 da jeg hadde sommerjobb på Toro i Arna i Bergen. Dette var sommeren da jeg for alvor skjønte hvor vakker en mann kan bli. Selv om jeg er like homofil som Hugh Hefner, var jeg en av samtlige arbeidsmaur i fabrikklokalene i Arna som lot suppeposer være suppeposer når Truls, den aspirerende rockeren som også hadde sommerjobb, entret trauavdelingen lett nonchalant med et smil som selv Josh Lucas ville misunt. Da var det ingen som brydde seg nevneverdig om ertestuing, Bali-gryte eller papp, alle forsøkte fortvilet å kamuflere sine egne stjålne blikk. At en ung mann med flagrende blondt hår og stålblikk kunne føre unge barske menn på trauavdelingen inn i et seksuelt orienteringshelvete, akkompagnert av Gwen Stefani, så jeg ikke komme forsommeren 1996. Så, låten til No doubt handler selvsagt om vakker melodi, ømhet og sårhet og en vokalist med en definitiv egenartighet som var umåtelig tiltrekkende, men mest av alt minner den om hvor mektig naturen kan være, og hvor vakkert det er. Truls var så sannelig en «Son of Nature». Og hadde han blitt en rockestjerne hadde selv jeg blitt klam i hakket i benkeradene. Det må være tindrende klart.