Who is the liar but he who denies that Jesus is the Christ? This is the antichrist, he who denies the Father and the Son (1 John 2:22).
Bakteppe: Frank Benjamin kan vel ikke være Antikrist vel? | The Real Jesus | Trilogien
Frank Benjamin I: Barkaleitet | Frank Benjamin II: Morvik
Fra jeg var rundt 25 år til jeg var nærmere 33, bodde jeg i Welhavens gate i Bergen.
I denne perioden levde jeg som en antikrist. Ikke som Antikrist, men som en av de mange antikristene. Bibelen peker jo på at det er mange av dem. Jeg avviste fullstendig at Jesus var Kristus, og jeg avviste Faren og Sønnen så det sang, akkurat slik det står skrevet om i Første Johannesbrev 2:22. Jeg kunne ikke følt meg stødigere intellektuelt vedrørende de konklusjonene. Jeg begynte også, kanskje ikke på samme nivå som den eldre Damien Thorn, å utvikle en viss forakt for at tenkende, skarpe mennesker kunne opprettholde troen sin hvis de hadde gjort noe i nærheten av det jaktarbeidet jeg hadde foretatt meg i forkant av min konklusjon om å forkaste min tro på den kristne gud.
De første årene: IFS-utbredelsen i fokus
Innflyttingen i Welhavens gate markerte starten på en lang rekke år som en tøylesløs «modern day Solomon». Sett bort fra rikdommen hans. Men jeg var rik på det viktigste i alle disse årene; tid (i begynnelsen var det IFS som sørget for det). Som Salomo hadde jeg mitt rike – mitt sportsrike – og jeg levde i tråd med det første «synet» i første del av trilogien (helt til jeg til slutt ikke gjorde det lenger). At jeg en dag skulle realisere «synet» fortonet seg kanskje som en utopisk drøm den gangen i Barkaleitet og Rollandslia. Men nå gjorde jeg det. Jeg rebelled against the rebellion against nature.
De første årene i Welhavens gate var dominert av arbeidet med å utvikle og utbre IFS-konseptet. Som den eldre Damien Thorn ekspanderte jeg virksomheten min, om enn i noe mer beskjeden grad enn ham både territorielt og økonomisk. Jeg utbredte idrett i de skandinaviske landene, jeg var ikke primært en entreprenør, eller en businessmann. Med IFS sin gryende TV-satsing (og fokus på investorer) så vi etterhvert potensialet for å gjøre IFS til en økonomisk bastion i tillegg til det vi var: en bevegelse som samlet titusener av mennesker. Vi hadde samme mål som Damien altså.
Som fortalt i første del av trilogien, sang min far ofte låten «Han tek ikkje glansen av livet». Jo, Gud gjorde nettopp det i oppveksten min. Men det hadde han ikke anledning til lenger. Nå var det fullt jordisk fokus, og livet glinset som bare det.
Hvorfor ønsket jeg å spre konseptet jeg hadde utviklet i Bergen til å begynne med? Hvorfor «erobre» by etter by, land etter land? Vel, jeg ville jo personlig tjene noen få ekstra slanter på å gjøre det. Men det var ikke hovedgrunnen til at jeg gjorde det. Jeg var en verdslig og jordisk mann drevet av ideer, idealer. IFS var ikke bare en arena for futsal eller innendørsfotball som sådan, det var en arena for crème de la crème av fotballspillerne rundt omkring; fotballkunstnerne. Og det var en arena for dem som ville være så frie som mulig når de konkurrerte på ulike nivåer; ikke bundet av langtidskontrakter, ikke avkrevd årskontingenter. Drivkraften min hadde forbindelse til personlige erfaringer innen fotball. Jeg hadde vært en fotballkunstner som ble kvistet.
Hvordan tror du det var å se tusenvis av glade menn og kvinner kose seg i idrettshallene måned etter måned på grunn av det jeg hadde skapt med hjelp av andre? Jeg elsket det jeg så. Jeg opplevde som så mange ganger før at jeg elsket å inspirere andre mennesker. Jeg ville se mitt skaperverk utvikle seg «on a grand scale», jeg ville se glade og inspirerte mennesker i by etter by.
Og: Da jeg sa til medier «bare vent, dette kommer til å bli større, vi har bare begynt» – da ville jeg vise at min vilje var av stål, og urokkelig. For for meg gav livet mening når jeg søkte «maximum happiness» – og byggingen av IFS var nettopp det for meg.
Jeg likte også tanken på at det var dyktige menn (og noen kvinner) på de ulike stedene vi opererte som jobbet nøyaktig og profesjonelt for det jeg hadde skapt og ville se blomstre. De var skapere av en arena for idrettsglede og overlegne verdier. Da vi hadde fellessamlinger med de regionsansvarlige på forskjellige plasser i Norge, var det en sann glede å trykke deres hender og takke dem for jobben de gjorde. Det var inspirerende. Et par av dem var meget talentfulle unge mennesker.
Former politiske ambisjoner
Så, rundt midten av 2000-tallet skjer det noe sentralt i et Antikrist-perspektiv. Jeg blir politisk var. Og meget engasjert. Hvilket øker i styrke de påfølgende årene.
Det var to konklusjoner jeg dro den gangen. For det første konstaterte jeg at det var et stadig økende politisk og kulturelt anslag mot naturen i det samfunnet jeg levde i. Ja, det var knyttet til sex. Jeg så også politikere bli hyllet som helter mer enn jeg hadde rukket å notere tidligere. Hvorfor var politikerne helter, og ikke de fremragende gründerne i ulike deler av næringslivet? Hva hadde statsministeren skapt, annet enn det han hadde satt i verk ved å bruke penger han hadde tatt fra skapende mennesker med egenartige initiativer, stor arbeidsinnsats og ukuelig vilje. Jeg likte ikke det jeg så. Jeg var lei av det.
What perverted imagination has fed man the lie that hell festers in the bowels of the earth? There is only one hell – the leaden monotony of human existence. There is only one heaven – the ecstasy of my father’s kingdom. Nazarene charlatan, what can you offer humanity? Since the hour you vomited forth from the gaping wound of a woman, you’ve done nothing but drown man’s soaring desires in a deluge of sanctimonious morality. You’ve inflamed the pubertal mind of youth with your repellent dogma of original sin. And now you’re resolved on denying them ultimate joy beyond death by destroying me! But you will fail, Nazarene. As you have always failed. Damien Thorn (The Final Conflict)
Og da begynte jeg så smått å lese statsvitenskap privat. Bare litt. Og jeg så inspirerende politiske dokumentarer, jeg leste politiske biografier, og jeg så stimulerende politiske thrillere.
Mannen jeg hadde sett i det andre «synet» gjengitt i den første delen av trilogien begynte å vokse frem i meg, allerede da.
Og allerede da var tanken om en politisk utbredelse av mine verdier sådd; jeg ville fortelle alle at den ekte nestekjærlighet og empati er å slippe mennesker fri og la dem få styre sitt eget liv i så stor grad som mulig. Verdiene mine var universelle. Da var det ikke uinspirerende å sette seg inn i forestillinger om verdensherredømme, hvilket vi har sett pastor Per Braaten forklarer vil være Antikrists mål. Jeg snakker ikke om et globalt hegemoni hvor enkeltpersoner hersker over andre, men et verdensherredømme hvor frie menn og kvinner er jordens fyrster. I min eufori over alle mine spennende og inspirerende tanker, registrerte jeg domenenavnet world-wide-way.com. Det var litt av en handling, det skal jeg vedgå. Jeg var grepet av å utbre sport. Tanken om å utbre det rette og sanne politiske og livsfilosofiske, grep meg enda mer. Jeg hadde «vunnet» innen sport. Nå ville jeg vinne politisk. På den største arenaen.
Det var som med den eldre Damien Thorn; businessmannen og næringslivserobreren fikk politiske ambisjoner. Jeg fikk det så smått.
Noen år senere gjorde jeg mer alvor av det hele da jeg skrev den politiske og livsfilosofiske erklæringen og stiftet en politisk forening. På det tidspunktet hadde jeg ikke lest en eneste bok om politisk filosofi og filosofi (med unntak av litt skumlesning i universitetskurset Examen philosophicum like etter videregående). Flere år senere var det fascinerende å erfare at min erklæring næmest så ut om en bricolage av ideer til flere spenstige og dyktige filosofer og politiske tenkere opp igjennom historien – personer jeg aldri hadde hørt om da jeg skrev erklæringen.
Samtidig som jeg presenterte erklæringen presenterte jeg min knallharde kritikk av Gud og et forsøk på å få troende mennesker til å forstå det jeg så tydelig så. Jeg var så sannelig verdig en plass i stallen til antikristene.
Og jeg fikk et nytt «syn». La meg gjengi det i bibelske vendinger.
«Da så jeg menn og kvinner som opererte på ulike geografiske punkter. De var sprudlende, de var alvorlige. De var begeistret, de var sinte. De hadde utferdstrang. De bar alle samme logo. Og jeg så det var godt.»
Hele tiden mens jeg bodde i Welhavens gate hadde jeg utelukkende et jordisk fokus.
Det skulle endre seg i årene som ventet.
Antikrist vil være en Messias, men en falsk sådan. Han vil være en slags Kristus, men en falsk Kristus – en annen Jesus enn den Jesus som vi møter i Det nye testamentet. Han vil forkynne et evangelium som vil være et helt annerledes evangelium enn det glade budskap. Pastor Per Braaten