Who is the liar but he who denies that Jesus is the Christ? This is the antichrist, he who denies the Father and the Son (1 John 2:22).
Bakteppe: Frank Benjamin kan vel ikke være Antikrist vel? | The Real Jesus | Trilogien
Syltet i troen
Jeg ble født 14. oktober 1977 i Bergen. Frem til jeg var rundt 15 år gammel bodde jeg med min familie i Barkaleitet 13 på Rolland i drabantbyen Åsane. Deretter flyttet jeg med min familie til Rollandslia 100, et par steinkast fra Barkaleitet 13. Jeg bodde der i rundt fire år, før jeg flyttet for meg selv.
Fra jeg var et spedbarn ble jeg syltet i den kristne tro. Jeg vokste opp i en pinsevenn-familie, med en far og mor som var – i all sin tankevirksomhet og praktiske virke – helt og holdent dedikerte til sin tro på Herren Jesus og hans far i himmelen. Min far Frank August var aktiv i ulike lokale menigheter i Bergen frem til rundt 1987/1988. Da stiftet han sin egen menighet; Menigheten Milde Due. Navnet til denne menigheten «fikk min mor av Gud», som det heter, mens hun tørket støv i Barkaleitet en helt vanlig hverdag. Menigheten, som hadde sin base i et større lokale i Åsane senter, fikk stadig flere medlemmer i årene etter oppstarten, og jeg vil stipulere at tallet på medlemmer lå på mellom 50 og 100 stykker – eller sjeler – til enhver tid. Menigheten Milde Due ble svært sentral i min oppvekst frem til et par år ut på 1990-tallet.
Det er utallige ting og hendelser som er med å gi et totalbilde av syltingen av Frank Benjamin i Barkaleitet. Jeg vil nå trekke frem noe av dette.
«Brita Gloppen» høres kanskje ut for deg som et regulært kvinnenavn. For meg ble det i tillegg et monument i oppveksten. Mens andre foreldre snakket om Detektimen på NRK og middagsmat, snakket mine foreldre om «Brita Gloppen». Ustanselig. Brita Gloppen var en eldre kvinne som var blitt helbredet på et lokalt kristent møte for en lammelse i kroppen som gjorde at hun kunne parkere rullestolen sin en gang for alle. Det så vi alle, blant annet da hun var på besøk hos vår familie i Barkaleitet. Selve beviset på Guds eksistens – monumentet «Brita Gloppen» – ble behandlet som en erkeengel rundt middagsbordet, med bayonneskinke og bearnaisesaus; vi hadde rett og slett stjerner i blikket. Men Brita var naturligvis aldri lam, slik man normalt oppfatter det ordet. Det var snakk om noen diffuse ryggproblemer lærte jeg i eldre alder. Uansett, hvorvidt Gud kunne helbrede syke var ikke oppe til diskusjon i det hartvedtske hjem. Det var selvsagt at han kunne det. Rart var det at alle helbredelser som kom på løpende bånd alltid var «usynlige» og diffuse. Det var aldri en avkuttet arm som Gud plutselig gjorde hel igjen. Hvorfor leverte ikke Gud sånne helbredelser, når han helbredet over en lav sko i de andre tilfellene? Jeg tenkte nok ikke på dette den gangen, som en liten tass. For meg var det ingenting å diskutere; Gud helbredet i bøtter og spann, bare se på «Brita Gloppen».
Har du hørt ordet «salveduk»? Det ordet var like naturlig som lego og seljefløyter i min oppvekst. Hvis mennesker trengte ekstra oppmerksomhet eller renselse fra Gud – eller bistand i sin nød av ulikt slag – mottok de forbønn fra min mor og min far i form av et lite lommetørkle dynket i soyaolje. De fikk det i posten. Salveduker gikk ut fra Barkaleitet 13 i stor skala. Det er en bisarr praksis. Jeg elsket salvedukene.
Fra så langt tilbake som jeg kan huske har jeg minner om summingen fra baderommet i barndomshjemmet. Jeg våknet ofte av den summingen. Eller brummingen. Eller buldringen. Lydene kom fra min far. Han ba, grytidlig før han skulle på jobb, med ansiktet sitt boret inn i hendene sine. Han ba lenge. Det gav ham kraft foran en ny hverdag, sa han ofte. Han ba vanlige bønner, og han talte i tunger der inne på badet. Jeg likte de lydene. De føltes trygge. Min kraftfulle far – og Gud – passet på meg.
Det gjorde de ikke i drømmene mine. Eller marerittene. I det hartvedtske hjem var det ikke oppe til vurdering hvorvidt en grusom fortapelse – et glohett helvete – fantes. Forlot jeg troen mistet jeg ikke bare mamma og pappa. Jeg ville også bli brent levende. Jeg kan huske i dag at jeg så på min milde og varme mor med vonde tanker om å potensielt miste henne. Nei, tankene var ikke bare vonde, de var fortvilte av og til. I drømmene mine var jeg innimellom fritt vilt. Baklengsmaskering innen rock, og Aleister Crowleys ritualer og satanistiske påvirkning gjennom blant annet rockemusikk, hadde jeg fått innføring om på ungdomsskolen. Dette var bare noe av det som dominerte de verste drømmene mine. Jeg var livredd for det onde, for Djevelen. For det var han som kunne ta meg vekk fra mamma og pappa. Noen ganger gikk jeg hulkende inn på soverommet til min mor og min far midt på natten, og fikk ligge mellom dem, livredd. Dere får bare tro på meg når jeg sier det var fortvilende å frykte torturisten og bøddelen Satan – gang etter gang. Jeg husker følelsene godt den dag i dag. Det var mine foreldre, som jeg var inderlig glad i, som hadde påført meg disse grusomme sinnsstemningene. Det var de som messet om Dyret og ildsjøer.
I årevis var en viktig del av syltingen av Frank Benjamin bibelstudier. Jeg fikk det som min far kalte en leseplan. Jeg skulle lese ett kapittel fra Bibelen hver dag, mellom alle eventyrreisene med Hardy-guttene fra Bayport. Jeg gikk motivert til verks. Jeg leste nøye. Jeg ville bli kunnskapsrik rundt ham som var så uendelig mye større enn meg. Jeg leste nok gjennom hele Bibelen den gangen, samt Det nye testamentet et par ganger. Favorittskriftstedet var Salme 91:11. «Frank Benjamin sitt favorittskriftsted er Salme 91:11!». «Frank Benjamin sitt favorittskriftsted er Salme 91:11!». Det var gull og kult at alle snakket om min teologiske smak. Jeg elsket det. Min mor elsket det også. Jeg var hennes skriftlærde lille stolthet.
Da jeg var omkring 13 år ble jeg voksendøpt i Maran Ata i Bergen – av min far. Jeg måtte selv ta et klart standpunkt rundt hvorvidt jeg virkelig ville gjøre dette. Posisjonen min var av det selvsagte slaget. Og det var definitivt ikke bare frykt for helvete som gjorde meg våt fra topp til tå, jeg var en motivert kristen liten tass som ville leve for Jesus.
En av grunnene til det var mine foreldres atferd. Min mor var mild og saktmodig, trygg og omsorgsfull, og så til de grader hengitt til Jesus. Ingen av oss visste at han fantes, men hun ville hoppet fra en bro hvis hun «hadde fått i ånden» at det var det hun skulle gjøre. Det var barnlig tro på speed. Min far var svært inspirerende å iaktta. Den mannen var oppslukt av troen. Han skrev taler, han skrev innlegg i lokale aviser, han ledet radioprogrammer på en nærradiostasjon (hvor jeg en og annen gang sang en låt faktisk), han ledet lokale TV-sendinger – og min mor tok del i alt. Min far var ikke en majestet på rettskrivning, men det var min mor. Alt min far skrev gikk gjennom Eva Louises briljante sensur – på skrivemaskinen. De var et radarpar. De elsket hverandre. Det har selvsagt vært inspirerende å se dem samarbeide.
Og tro meg; å se min far tale fra talerstolen i Menigheten Milde Due var like overveldende hver gang. Min far talte ikke, den kraftige høvdingen gråt nærmest mens han helhjertet og høylytt slynget ut bibelske poenger og oppbyggende anekdoter. At jeg var stolt av min far er ikke noe å diskutere. Han var «larger than life» for lille Frank Benjamin.
Jeg vil anta at naboene våre i Barkaleitet 13 visste når familien Hartvedt hadde invitert til bønnekvelder. På de kveldene kom det gjerne en håndfull medlemmer fra menigheten, gjerne de som stod mine foreldre nærmest, og lydnivået var høyt. Det samme var latteren og entusiasmen. Det var ofte en voldsom glede og begeistring i mitt barndomshjem på disse kveldene.
Det var nok en rekke ting som skjedde i Barkaleitet-perioden som mange mennesker uten videre vil betegne som bisarre. Hvis du har litt bibelkunnskap så har du kanskje hørt om Josva og Jeriko-murene i Det gamle testamentet. Josva og hans israelske menn gikk rundt byen Jeriko sine murer syv ganger, med det resultat at murene falt og Josva og hans menn kunne erobre Jeriko. Det hadde vært Guds strategi. Min far og noen av medlemmene i Menigheten Milde Due hadde ettertrykkelig fått med seg den historien. For da de i beit etter et nytt lokale for menigheten kom over Teigland Bilforretning sitt bygg i Åsane, var det ingenting å snakke om. Sammen gikk de syv ganger rundt bilforretningsbygget, og vi skjønner alle hva ambisjonene deres var. De ønsket ikke at bygget skulle rase. De ville bare ha bygget. Josva-metoden skulle føre til at Gud ville ordne det slik at bygget på en eller måte skulle tilfalle dem. Det gikk rett vest. Som forventet får en vel si.
I Barkaleitet 13 var det kun Guds rike som var interessant. Ikke kongeriket Norge. Samfunnskunnskap var ikke på agendaen i min heim. Derfor ble jeg aldri interessert i politisk filosofi og filosofi – politikk. Alt det jordiske var forgjengelig, det var det himmelske Jerusalem jeg burde tilegne meg kunnskap om. Min far sang ofte sangen «Han tek ikkje glansen av livet». Men var det ikke nettopp det Gud gjorde da? Gud og Frank August og Eva Louise.
Jeg kan ikke minnes at det var noen personer i min oppvekst som var en betydelig motvekt til mine foreldres indoktrinering. Bortsett fra en lokal radioprater kanskje, en «kollega» av min far. Han husker jeg fascinerte meg litt. Han var verdslig som få, og var frittalende som få. Senere skulle jeg lære en del av hans uortodokse og hardtslående radioprogrammer.
Ante alltid at noe var galt
Ja, jeg var syltet i troen. Som bare det. Det var en god og trygg oppvekst. Det var en inspirerende oppvekst. Det var en oppvekst med hendelser og situasjoner som virker absurde for mennesker som ikke er religiøse, ja selv for mennesker som er religiøse. Og det var frykt for helvete. Og å miste min mor, spesielt.
Jeg var syltet i troen, og jeg likte mye av det som skjedde, men hele tiden ante jeg at noe var galt.
Det begynte nok med rumpeimperiet mitt i seksårsalderen. Det kan du lese om her. Jeg husker godt at jeg – etter at jeg hadde vært på tokt med en venninne eller en kamerat tidligere på dagen – oppdaget konglebiter og lyngrester i underbuksen min før jeg skulle legge meg. Da grep angsten meg. Dette måtte ikke mamma oppdage. For det var jo synd det jeg bedrev. Det visste jeg godt allerede da. Jeg tror jeg ble flink til å skjule konglebitene. Sikkert en mester. Men hvorfor var noe så spennende og gøy som et rumpeimperium noe galt?
Husker du TV-seriene Vill, Villere, Villaveien og Derrick på NRK? Jeg fikk se disse seriene, helt til jeg plutselig ikke fikk det lenger. Og det var ikke fordi seriene ble dårligere. Nei, det var fordi noe så skrekkelig som naken hud dukket opp på skjermen. I Derrick ble hovedpersonens makker sin bakende eksponert i all sin prakt i en scene. Da rablet det for min far. TVen ble slått av og jeg ble kommandert inn på gutterommet. I Vill, Villere, Villaveien mener jeg å huske at det plutselig oppstod utroskapsproblematikk, hvor menn og kvinner løp halvnakne fra leilighet til leilighet. På min fars vakt kunne de glemme å eksponere seg for Frank Benjamin. Et artig show var en saga blott. Hva gjør slike hendelser med dine tanker?
Og hva med dette: Jeg og min lillebror pleide å lekesloss av og til, hvilket jeg antar mange brødre gjør i oppveksten. Jeg kan ikke fatte hvorfor, men en gang vi lekesloss var vi begge splitter nakne. Det kan ikke ha skjedd mer enn én gang. Men den ene hendelsen ble ulykksalig nok observert av min mor. I sjokk utbasunerte hun: «Dette er mørkets gjerninger!». Dette er mørkets gjerninger? Ja, det var det. Og vi fikk en leksjon om hva dette kunne føre til. Og hvor det kunne føre hen. Kan dere forstå at jeg ante at noe var grunnleggende galt?
I likhet med Damien Thorn hadde jeg en barnepasser som fikk en sentral rolle. Hun lot oss se ting på TV som var strengt forbudt i hverdagen. Jeg kommer aldri til å glemme spenningen hun gav meg. Den unge jenten åpnet sluser.
På barnediskotekene i gaten, litt før puberteten slo inn, vellet inntrykkene fra barnepasserens «kinokvelder» innover meg da jeg danset «Slow Dance» med noen av de søte pikene i gaten. Jeg elsket fotball over alt på jord. Men følelsene da jeg danset midt i Barkaleitet tett inntil en av pikene, var noe helt annet. Noe over. Og jeg visste jo at dette var følelser som var forbudte. Dette var følelser jeg kunne glede meg til å oppleve om 10 år kanskje, eller 15, eller 20 – når jeg var blitt gift.
Jeg var utsatt for en «rebellion against nature». Enkelt og greit.
Da puberteten kom kunne jeg selvsagt glemme å opprette et nytt rumpeimperium. Jeg måtte nøye meg med å smugtitte på den ekstremt opphissende musikkvideoen til Chris Isaaks Wicked game. Jeg så den om igjen og om igjen – i skjul. Den og Schulmädchen-Report på Sat.1. Hvis det ble oppdaget, ville jeg vært ille ute. Men hvorfor var jeg ikke redd for helvete? Om ikke mamma eller pappa så virksomheten min, så gjorde jo Gud det. Han ser jo alt. Svar: Allerede da tok jeg mine sjanser. Naturen var allerede sterkere enn Gud, kan det se ut som.
Jeg var ikke sønn av en politisk ambassadør som Damien, men av en pastor – begge fedre med stor autoritet. Det vakreste og mest intense i livet – slik jeg erfarte det den gangen – ble nektet meg av den store autoriteten i livet mitt. Og Gud.
What perverted imagination has fed man the lie that hell festers in the bowels of the earth? There is only one hell – the leaden monotony of human existence. There is only one heaven – the ecstasy of my father’s kingdom. Nazarene charlatan, what can you offer humanity? Since the hour you vomited forth from the gaping wound of a woman, you’ve done nothing but drown man’s soaring desires in a deluge of sanctimonious morality. You’ve inflamed the pubertal mind of youth with your repellent dogma of original sin. And now you’re resolved on denying them ultimate joy beyond death by destroying me! But you will fail, Nazarene. As you have always failed. Damien Thorn (The Final Conflict)
To skjellsettende «syn»
Når jeg ser tilbake på tiden i Barkaleitet, og også tiden i Rollandslia, er det to «spirituelle» tilbakevendende opplevelser som står igjen som sentrale og skjellsettende i et Antikrist-perspektiv.
La meg gjengi det jeg opplevde gjentatte ganger i mine tanker – i mine dagfantasier – i bibelske vendinger.
«Da så jeg et klasserom med skjønne og petite tuller. Jeg var forelsket i en av dem. Henne forgudet jeg. Men det var ikke henne jeg ville «gå inn til». Det var ikke henne jeg fantaserte om. Jeg drømte om alle de andre. Jeg erkjente det og jeg syntes det var underlig. Men jeg så det var godt. Og jeg tenkte på verdens mest vise mann. Kongen Salomo. Hvis han kunne, da ville jeg også. Jeg så meg selv avgjøre hvem jeg ville bli. Og jeg så det var godt.»
«Da så jeg en høyreist, kraftig sortkledd mann i horisonten, iført en lang frakk. Det var meg. Frank Benjamin. Langt der fremme i tid. Jeg så en utilnærmelig mann – mystisk, kraftfull, nesten guddommelig – og folk rundt ham så på ham med undring. Jeg så en mann som var alt det jeg ville bli. Jeg så en mann som var alt annet enn den Gud og min far og min mor ville jeg skulle bli. Denne mannen var ikke ydmyk. Jeg så en mektig mann som selv lagde reglene han fulgte.»
Man kunne nå se konturene av Antikrist Frank Benjamin.
Antikrist vil være en Messias, men en falsk sådan. Han vil være en slags Kristus, men en falsk Kristus – en annen Jesus enn den Jesus som vi møter i Det nye testamentet. Han vil forkynne et evangelium som vil være et helt annerledes evangelium enn det glade budskap. Pastor Per Braaten