Og, tja, kanskje det hele oppsummerte et pinlig og utbredt fenomen (spesielt i den tiden vi lever i). Heldigvis er ikke de vi snakker om i nærheten av ressentiment…
En spesialistlege jeg var hos for noen måneder siden – en av det nihilistiske slaget vil jeg anføre – begynte plutselig å snakke om puling (det var ordvalget hans). Jeg så ikke det komme der jeg satt halvnaken i en stol med avsindige mengder ultralydgel på kroppen. For ham var det ingenting å snakke om: Vi var på denne kloden av én enkel grunn og ingen annen. Reproduksjon var det det hele handlet om. Og han skjønte godt at det ble mye puling uten barn i sikte også. Så alt mitt snakk om det spirituelt potensielle parkerte han brutalt noen titalls sekunder inn i resonneringen. Det gadd han ikke å høre på det.
Så hva kunne jeg gjøre, da måtte det bli puleprat da. Men den praten røk fort den også. For da jeg lurte på hva som var verst – eller mest destruktivt – av kvinners forsmåddhet og mannlig misunnelse ble han helt stum. Jeg traff et ømt punkt. Hands down.