«Then he showed these men of will what will really was.»
Sitatene er fra den enestående filmen The Usual Suspects (1995), regissert av Bryan Singer og skrevet av Christopher McQuarrie. Den filmen var sentral i en periode av mitt liv. Og spesielt filmens theme-sang.
Vi vet det alle. Du kan leve et såkalt streit liv hvor det meste er forutsigbart, bevissthetstilstanden din er på det normale hele veien og emosjonene dine er i moderat mengde og har moderat styrke. Et alternativ til et slikt liv er den diametrale motsetningen til livet beskrevet over. Da lever du tilnærmet «on the edge of existence» – eller i «philosophy land» som jeg pleide å si. Alt kan skje, emosjonene har orkan styrke og i hodet ditt herjer stormene, på godt og vondt. Mange kunne tenke seg å leve et slikt liv, men de kommer aldri til å gjøre det – av flere grunner. I lønndom misunner de ofte dem som gjør det. Det vet vi jo, gjør vi ikke?
Det var sex, kjærlighet, fare, det var kjærlighetsdilemmaer – den gangen (eller de gangene for så vidt). Det var overordnet lojalitet, det var spenning, det var grubling, det var analysering, det var strategi, det var politisk filosofi, det var filosofi, det var omtanke, det var nytelse (det som så mange hater at andre har, eller?), det var overlevelse, det var «fans» og det var «haters», det var respekt, det var forakt, det var hat og elsk, det var interessant «spindoktori», det var dronning og pike, det var «the rabble» vs. «the maximum happiness soul», det var store visjoner, det var et «fuck you» til et normalt liv, det var løgn og sannhet, det var rop om å være rasjonell når ting var irrasjonelt, det var forsmåddhet og allianser, det var den enorme fascinasjonen av din egne «awe-inspiring» sinnsstemning, det var nærmest religiøst var det. Det var paradis og helvete – paradis dermed. For «it’s all part of the adventure», ai? Ja, det er det, og det er fantastisk.
Videre: Du så feighet, du så svakhet, du så sauer, du så menn og kvinner som gjorde alt for å «fit in», du så ondskap, du så sluhet, du så appetitten for drama, du så tryggheten i det feige fellesskap, du så intellektuell uredelighet, du så ressentiment, du så moralsk forargelse, du så forkleinelse og forklaringsbehov, du så trangen etter å forsvare ens egne streite liv, du så det patetiske tytet om hva en mann er og skal være (på detaljnivå), du så den moderate syde av bitterhet over at den potente «kept on rolling». Men du så også edruelighet. Det skal sies.
Du tenkte også på et menneske som gjorde dette. Og folk i denne verden som gjorde slikt.
Og hele tiden tonet theme-sangen på øret. Hver dag. På repetisjon selvsagt. Den var en hyllest til viljen. Og visjonene.