Nei, jeg snakker ikke om Gopala Krishna denne gangen. Jeg snakker om The German Shepherd. Som dere vet hadde jeg en slik force of nature en gang. Ben. Eller Beinet. Eller Bencefalos.
I dag var jeg på hjemstedet. Barkaleitet. Jeg ble fotografert utenfor mitt barndomshjem. Og jeg må bare si dette før jeg fortsetter: Hvordan kunne jeg vite at det var en «wide-eyed beauty» som skulle stå for de glimrende bildene? Hanin. Slå opp navnet. Det er ikke småtterier. Meget hyggelig var hun.
På veien til Barkaleitet, nede i gaten like ved fotballbanen hvor jeg oppholdt meg konstant i barndommen, kom det gående en mann med en schäfer. De var rundt 20 meter unna meg, da hunden, ikke overraskende, ble meget oppmerksom på meg. Det er slik de er nemlig. De ville ant fare om de hadde vært alene i en frukthage flere mil unna andre vesener. Jeg kunne ikke dy meg, så jeg stoppet opp og gjorde meg ekstra svær. Da rablet det selvsagt for den lille guttungen. Nå var det kamp. Eieren bare smilte. Han visste jo hva han gikk rundt med.
Det er enestående dyr. Jeg elsket Ben. Den guttungen ville gått i krig for meg, og han gjorde det vel for så vidt hver dag, selv om alt var fredelig rundt oss. En gang kom det tre kraftplugger mot oss på et fortau, åpenbart fulle av «juice». Da var det ikke noe å snakke om for Ben. Det ble «ramming speed» på sekunder. Nå var det krig. At han var en liten knott i forhold til kroppsbyggerne, spilte ikke den minste rolle for Beinet. Vi lo alle, mest av alt fordi vi likte det. Hvem elsker ikke the soul of a shepherd. Og da snakker jeg om sjeler som opererer på det øverste nivået når det kommer til lojalitet og samhold.