I løpet av et helt liv – og spesielt hvis du legger listen høyt i livet – kan det oppstå situasjoner som krever at du må ta vanskelige valg – eller veivalg. Et eksempel kan være i retning av noe jeg har vært inne på tidligere. La oss si at du har vokst opp i et svært religiøst hjem, et lykkelig hjem, og at foreldrene som oppdro deg har gitt deg trygghet, inspirasjon og varme. Så vokser du til. Og en dag møter du kanskje på en fyr, eller ser en film, som konfronterer deg med alle «hullene» i troen din, den som har vært basisen for et lykkelig familieliv. For ditt liv. La oss si at troskritikken er så knusende at du selv bare må innse at fyren har rett; det du har bygget hele ditt liv på holder ikke vann. Mange i en slik situasjon velger denne løsningen: «out of sight, out of mind»-metoden. De gjør alt de kan for å ikke tenke mer på den massive avkledningen, og de gjør alt de kan for å ikke høre mer fra kanten det hele kom fra. De går i intellektuell dekning.
Andre får seg ikke til å gjøre det. For dem har det med selvrespekt å gjøre, og uten den mister de sin styrke her i livet, sitt fraspark. Dermed forlater de troen sin.
Det kan være en smertefull affære selv om valget er rett. De tenker kanskje på alle de skuffer. De tenker kanskje på dem de muligens «mister». De tenker kanskje på alle de knuste drømmene og forestillingene de har hatt opp igjennom årene. Noen kan kanskje kjenne på en tristhet.
Da jeg til slutt gikk bort fra troen min hadde jeg en deilig befriende følelse i meg. Men jeg vet at det er ikke slik for alle. Noen sliter kanskje en lang stund med vanskelige tanker knyttet til sitt valg.
En gang for ganske så nøyaktig 20 år siden krevde en livssituasjon at jeg måtte ta noen knallharde valg. Noen ganger må en det rett og slett. Og det kan være krevende, kanskje til og med smertefullt i en liten periode. Jeg husker den gangen at jeg satt i sofaen og tenkte med meg selv at «nå Franken, er tankelivet ditt kaotisk, dette er ikke deg». Jeg måtte «snap out of it». Og så tittet jeg bort på en hylle ved stueveggen. Oppå den lå headsetet mitt til telefonen. Det høres kanskje rart ut, men synet av det var «the turning point». Vet du hvorfor? Fordi det minnet om utferdstrang, fordi det minnet meg om å plante, fordi det minnet om det dynamiske, fordi det minnet meg om mennesker på ulike punkter – det minnet meg om «the untrammeled delight in every possibility of existence». Alt dette var større enn trøbbelet.
Et råd fra Frank Benjamin: Sett alltid selvrespekt øverst. Den er avgjørende for å kunne leve sterkt.
Legg igjen en kommentar