De senere årene, under navnet Indoor Football Scandinavia, har [futsalsystemet] vokst, nær tyve tusen lag har til nå vært påmeldt i de 300 turneringene som har vært avviklet. Det er snakk om titusener av spillere (Morgenbladet, 2008).
Fra 2004 til 2007 ledet østlendingen Sigmund Solhjell (45) Oslo-avdelingen i IFS, herunder Oslo Indoor og Futsal Elite Oslo. I tillegg bidro han i turneringsledelsen i to skandinaviske mesterskap i Gimlehallen i Kristiansand, samt en turnering i København Indoor. I dag jobber han som ungdomsskolelærer. Han har tatt en bachelor i historie på UiO, og han påbegynte masterstudiet i historie som til slutt måtte vike for lærerjobben. Som leder for IFS anså jeg Sigmund Solhjell som en av de mest nøyaktige og skikkelige blant de mange regionale lederne i årenes løp. Han var i tillegg et menneske uten noe «gift» i sinnet sitt. En fin type rett og slett.
Les om det grunnleggende breddekonseptet til IFS
Solhjell ser tilbake på breddeturneringene og elitekampene i Ekeberghallen med stor glede.
– Jeg så mye bra i Oslo-avdelingen; spilleglede, vinnervilje, kompisgjenger, amatører og proffe som bare ville leke. Lag som Holmlia Futsal, Molde Futsal, Solør Futsal og Horten Futsal kan trekkes frem her. Dette var lag som hadde vært med i de vanlige turneringene og som etter hvert hadde kvalifisert seg til Futsal Elite. Pak FC er et annet lag jeg vil nevne, de spilte i breddeturneringene. Og gutta fra Nordre Åsen Attackers. De utmerket seg som veldig ryddige, ansvarsfulle og lette å samarbeide med. Etter at jeg sluttet som avdelingsleder møtte jeg stadig kjente ansikter fra Ekeberghallen. Det var utelukkende positive opplevelser. Det er utrolig mange hyggelige futsalspillere, sier Sigmund Solhjell når jeg spør ham om opplevelsene den gangen.
– Mangfoldet i turneringene var stort, og likeså spennet i sportslige ferdigheter. Det var plass til alle. Enkelte lag utviklet seg mye i løpet av årene, særlig teknisk. Ellers ble det ofte hett når lag tapte. Det er i grunnen uunngåelig når vinnerviljen er så stor. Noen lagledere og spillere kunne komme brasende opp i sekretariatet – og ville ikke gå derfra. Noen krevde pengene tilbake, andre truet. Det gikk utrolig nok bra alltid, selv om jeg noen ganger faktisk ikke følte meg helt trygg.
Tror dette med musikken ble et varemerke eller en slags identitetsmarkør for IFS (Sigmund Solhjell).
Musikk var særdeles sentralt i all aktiviteten til IFS i alle år. Nøye utarbeidede spillelister ble hver måned sendt ut fra basen i Bergen til de ulike avdelingslederne. Og det var ikke som med ishockey at inspirerende og tennende musikk ble spilt før og etter kampaktivitet. Musikken ble spilt jevnlig mens kampene pågikk.
– Musikken betydde mye for mange tror jeg. Tror dette med musikken ble et varemerke eller en slags identitetsmarkør for IFS, sier Solhjell.
Sigmund likte arbeidet som avdelingsleder. Mye fordi han elsket all spillegleden han så.
– Jeg hadde med flere gode assistenter. Og jeg vil trekke frem samarbeidet med Oldenborg, idrettsklubben jeg var styreleder for i noen år. De bidro til rekruttering av kampledere og assistenter i sekretariat. I enkelte turneringer, hvor deltagelsen var spesielt høy, gjennomførte vi aktivitet til midnatt og lenger både fredag og lørdag i turneringshelgen. Søndagen kunne vi holde på helt til senkveldingen. Selvsagt var det en positivitet omkring alt som skjedde, og det er nok også grunnen til at jeg taklet en hektisk og intens helg. Ting forløp stort sett fint alltid, men når kampledere ikke holdt avtaler i ny og ne, oppstod det utfordringer. Da ble det ekstra hektisk.
Hva tror du spillerne tenkte om dette med det frihetlige rundt IFS i breddeturneringene; at de kunne samle maratonpoeng og konkurrere på forskjellige nivåer – når de ville. At de ikke var bundet til mer enn en turnering om gangen.
– Jeg tror mange likte at de kunne være med når de ville; at de slapp å binde seg til en lengre periode. Likevel var det mange lag som var med i hver eneste turnering i årevis. En del lag var opptatt av å komme høyt på maratontabellen, mens andre var det ikke. Det var for så vidt ikke noe jeg hadde så mye med å gjøre, det var det Bergen som tok seg av. De beste lagene i de vanlige turneringene knivet med hverandre gang etter gang. Det krevde noe av oss som gjennomførte. Jeg tror rivaliseringen stort sett var sunn, men det er nok slik her som på alle arenaer hvor det konkurreres, at noen ikke takler å tape. Jeg ser det også på ungdomsskolen blant gutter.
Promoteringen av IFS-turneringene gjennom ulike effektive medier er naturligvis sentral når en skal forklare hvorfor deltagelsen ble så høy i alle årene. I Bergen, Stavanger, Trondheim, Stockholm og København var massive radiokampanjer viktige. I Oslo samarbeidet IFS med et større nasjonalt avismedium, i Kristiansand med en lokal aviskjempe.
– Det er mange ting som skapte den veldige oppslutningen. Det var åpent for alle, det var enkelt å melde seg på, det var forutsigbarhet med tanke på gjennomføring da lagledere kunne påvirke spilletidspunkt for gruppespill, det var stort sett god stemning med bra musikk, og det var gode muligheter for å gå til sluttspill søndag. Man fikk etter mitt syn også mye for pengene, sier Solhjell.
Les også: Jeg stirret inn i øynene til Københavns beboere. Jeg hadde en historie å fortelle.
Hvordan synes du kontakten med basen i Bergen var?
– Du som leder er en person som alltid har gått «all in». I motsetning til meg som har levd et liv uten mye fokus på å utvikle meg selv, har du alltid vært opptatt av det, noe jeg ønsker å bli mer selv nå. Jeg må si dere i Bergen var utrolig målrettet rundt det dere holdt på med. Det var stålkontroll på det administrative. For meg viste dere utrolig mye inspirasjon, stå-på-vilje, evne til å gå mot strømmen, og så videre. Kommunikasjonen med dere var god.
IFS hadde tre velbesøkte websider. En for breddekonseptet, en for elitekonseptet og en for gruppen og bevegelsen. IFS var opptatt av å skape entusiasme på disse websidene, med oppdateringer fra turneringene med lagbilder og actionbilder, intervjuer, skaping av profiler og så videre.
Om IFS sin kommunikasjon utad på websidene, sier Solhjell dette:
– Jeg synes noe av det beste var at dere la ut saker med bilder fra turneringene, og at man kunne sjekke resultatene. Kult også var all dekningen rundt landslaget.
Opp igjennom årene hadde IFS innimellom samlinger på tvers av storbyene hvor alle de regionale lederne og personene i Bergen samlet seg. Jeg selv har noen veldig gode minner fra disse. Jeg har nevnt før hvor inspirerende de var.
– Det var veldig sosialt, team-byggende. Og veldig gøy ikke minst, påpeker Sigmund.
Det var jo utrolig kult at kamper fra Futsal Elite etter hvert ble sendt på TV (Sigmund Solhjell).
Da IFS introduserte konseptet Futsal Elite i 2004 fikk de 10 beste lagene fra indoor-turneringene i hver avdeling i Skandinavia plass. Hvert lag i eliten måtte signere en kontrakt på et år. Elitesatsingen skapte mye entusiasme, men ikke alle i IFS var enige i at vi skulle kjøre denne satsingen. Man mente man ikke skulle vike fra prinsippet om å kun skulle forplikte seg til en turnering om gangen. Etter hvert ble Futsal Elite avviklet, og IFS gikk «back to the roots» hva de beste angikk, og opprettet eliteklasser i det vanlige turneringssystemet.
– Det var jo utrolig kult at kamper fra Futsal Elite etter hvert ble sendt på TV. Hvem ser vel norsk futsal på TV i dag? Men jeg mener det var bra at IFS gikk tilbake til røttene. Det så ut til å fungere.
Har du noen tanker eller innskytelser omkring landslagssatsingen?
– Lurer i ettertid på om det var verdt det, selv om jeg syntes det var kult. Det må ha vært utrolig kostbart å drive.
Du vet at jeg hadde tanker om at utendørsfotballen bandt og umyndiggjorde fotballkunstnerne og at jeg likte å fremme futsalen som en lekegrind for artistene. Hva tenker du om dette perspektivet? Så du mange fotballkunstnere i Ekeberghallen?
– Husker Thierry Djedje. Han var utrolig god med ballen, og var jo på landslaget. Det var mange ballkunstnere. De som jeg nå kanskje husker best, er de som også spilte utendørs. Daniel Fredheim Holm er en av dem. Jeg tror helt klart at utendørsfotballen umyndiggjør ballkunstnere og at mange store talenter ikke takler det presset og rammene. Samtidig er det noe med at de beste lagene har et kollektiv som fungerer utrolig godt, der alle må gjøre sin del av jobben. Dersom en spiller ikke jobber hjem, taper laget. Mulig jeg misoppfatter, men sitter nok med en følelse av at kreativitet hos ballkunstnere er større enn disiplin, og at det er et «must» med disiplinen i den moderne fotballen. Hvis jeg skal prøve meg på en konklusjon, så er det at en grad av frihet er nødvendig for å se mening og oppleve glede i det man holder på med.
Var IFS sitt breddekonsept noe som gjerne skulle vært plantet i flere byer enn der konseptet havnet?
– Jeg husker en spiller i Oslo Indoor som ba om å få en ekstra sjanse i en turnering etter at laget hans hadde blitt disket. Han fortalte at han og andre på laget nettopp hadde sluppet ut fra fengsel. Dette illustrerer hva IFS har fått til for mange. IFS sin aktivitet har gitt mange en mulighet til å skinne litt, leke litt, være sosiale, konkurrere, og kanskje vinne noe. Aktiviteten har vært for alle. Finnes det fremdeles noe lignende?