Jeg er en av de mange som ikke hadde en John Keating i oppveksten. En som innprentet i deg idealene «carpe diem» og «make your life extraordinary». Filmen om ham gjorde jo enormt inntrykk, og var nok skjellsettende, men tenk å ha et slikt menneske i livet ditt dag ut og dag inn, i alle årene du vokser opp. Der jeg kommer fra var det en annen tone: «Husk Frank Benjamin, du er bare et støvkorn. Gud kan bare blåse på deg, så er livet ditt over.» Den påminnelsen og «realitetssjekken» kom i ny og ne. Det er en noe annen kost enn forkynnelsen fra kateteret på Welton Academy.
John Keating var i sine egne skoleår kjent som den unge mannen som var i stand til å finne på hva som helst. En «hellraiser» altså, som hans elever konkluderer med. Og det var en slik en som måtte til for å forandre livene til en hel rekke lovende gutter på Welton. Pensumsider måtte selvsagt rives ut. En hemmelig og helt og holdent ulovlig fritenker-klubb måtte naturligvis anbefales og godkjennes. Elevene måtte selvsagt stå med skitne skosåler på kateteret. Usikre guttevalper måtte uten tvil kastes inn i det ukomfortable i dramatiske vendinger foran en hel klasse. Vranglære måtte åpenbart kalles for det det var; «tull» holdt ikke, «ekskrement» var det naturlige valget.
Hvis John Keating ikke hadde handlet slik han gjorde, er jeg redd budskapet om å leve i nuet og gjøre livet ekstraordinært hadde hatt mindre effekt. Dette er noe jeg er veldig var på.
Det er aldri dumt å gå med bomullsboxershorts over plenen på Ekeberg i Oslo når du snakker med unge drømmere om livet.