På en solfylt onsdags formiddag i Bergen er det nå klart for å hente frem superlativene – skamrosen. Jeg skal nå introdusere dere for spilleren som personifiserte det jeg var drevet av som leder for den skandinaviske futsalbevegelsen i 12 år. Han heter Roberto Rojas. Han er fra Chile. Og Bergen Racketsenter.
Da IFS sitt første skandinaviske mesterskap stod for døren i 2004 visste vi alle at Roberto Rojas var en av de ypperste ballbehandlerne blant de tusenvis av spillerne som deltok i IFS-systemet. I Bergen Racketsenter den gangen viste han at han var den beste.
Roberto, som jeg fikk gleden av å hilse på et par ganger – en gang i Oslo og en gang i Bergen – vet veldig godt hva Frank mener om ham. Og han visste godt at han var blitt gjort til en posterboy på IFS sine websider for det IFS blant annet handlet om; fotballkunstnerne – og lekegrinden deres.
Roberto Rojas var ikke bare en slepen tekniker. Han var en elegant jeg sjelden har sett maken til. Han var en liten Glenn Hoddle, bare kjappere når det kom til nærteknikken. Jeg husker jeg stod på platået i storstuen Bergen Racketsenter og skottet bort på banen han spilte på. Jeg glemmer aldri et av øyeblikkene. Tre spillere stod rundt ham i et av banens hjørner. Og hva gjør majesteten? Han såledrar – såletråkler – seg forbi de tre spillerne i Tomba-stil, med noen bevegelser jeg til den dag i dag har til gode å se igjen. Jeg har sett hva ballartisten Alex Valencia kunne gjøre med en ball innendørs (det er det ikke så altfor mange som har). Det som skjedde den gangen rangerer jeg over Alex sine beste stunder.
Jeg håper Roberto Rojas leser denne hyllesten. For for meg vil han alltid være symbolet på det som primært drev meg den gangen. Salute!