Har mennesker sjel – en ånd som lever videre etter vi er død? Har dyr sjel? Tja, mine hadde det i hvert fall. La meg presentere urokkelige Linus og «mennesket» Ben.
Jeg vokste opp med familieundulaten Potsi. Derfor var det ikke unaturlig at jeg gikk til innkjøp av en undulat da jeg forlot redet. En blå hann – som Potsi. Jeg kalte ham Linus, oppkalt etter en artig figur i barndomslitteraturen. For de som ikke vet det, så kan undulater bli passe tamme, alt etter hvordan du går frem overfor tippen. I mitt nye hjem i Morvik i Åsane fikk Linus fri oppdragelse, han kunne gjøre akkurat som det passet ham. Han hadde et bur han kunne slappe av i, men han kunne også fly fritt når han ville det. Jeg passet på å spikre opp greiner på hyller og vegger, slik at han hadde noe å boltre seg i.
En av de første kveldene i sin nye residens i Morvik, stod han på en hylle tett oppunder taket og skottet ned på meg mens jeg spilte på keyboardet mitt for ham. Jeg fokuserte hardt på dempede strykere – fiolin og cello – da jeg visste at det trolig ville behage fuglen. Og det gjorde det så til de grader. Med hodet på skakke stod han musestille i flerfoldige minutter og nistirret på meg og lyttet åpenbart intenst. Han virket rett og slett forhekset. Og hva skjedde? Han fløy ned på hodet mitt, og ble der, lenge, mens jeg spilte videre. Det er nokså sikkert at jeg spilte Ave Maria av Bach/Gounod, for den spilte jeg alltid mye, og trolig spilte jeg også Hello med Lionel Richie, for den var også en gjenganger på den tiden. Jeg visste at disse låtene gikk hjem hos menneskesjeler, og jeg forstod nå at dette også traff undulater. I hvert fall Linus.
Etter keyboard-seansen var Linus solgt. Fra det øyeblikket vraket han greiner, luft og bur, og satte seg på hodet mitt, nærmest alltid – spesielt da jeg satt og skrev på Way. Men det gikk lenger enn det. For denne lille tippen var blitt så begeistret for sin herre, at han trosset all slags fare for å være nær meg. Hvis jeg stod i dusjen, flakset han inn på badet og kjempet mot heftige vannstråler for å sikre en plass på skallen min. Det gikk som det måtte gå, han ble slått til gulvet av strålen, gang på gang. Hvis du ikke har sett en dyvåt undulat før, så bør du gjøre det. Det er et morsomt syn. Jeg elsket den tippen.
Jeg tok han ofte med meg på tokt; på trening, på besøk hos folk osv. Når jeg var på trening satt han på bakspeilet i bilen og ventet tålmodig på meg. Hvis jeg gikk gatelangs på vei mot folk jeg skulle besøke for eksempel, hadde Linus VIP-plass. I en varm jakkelomme. Og da han lå i lommen koste jeg litt med ham mens jeg spankulerte bortover asfalten.
Men etterhvert fikk jeg litt dårlig samvittighet overfor gullklumpen min. For jeg kunne jo slett ikke alltid ta ham med meg. Han trengte en kompis fant jeg ut. En sjelevenn fra egen art. Derfor gikk jeg til innkjøp av en ny undulat. Minos. Jeg visste at med det innkjøpet så var trolig det tette båndet mellom meg og Linus over, i stor grad i hvert fall. Men det skjedde ikke på Linus sin vakt. Det der kunne jeg slå fra meg. Den nye undulaten ble brutalt vraket. Hodet til Frank Benjamin var der Linus hørte hjemme – også i dusjen. Han valgte mennesket fremfor sin egen art. Da har du sjel. Det er ingenting å diskutere det.
Når det gjelder schäferen min Ben, som jeg hadde noen år etter at min mor gikk bort, er det dette å si: Han var et lite menneske i dyreform. Han var et vesen med et emosjonsregister som var fantastisk. Jeg elsket den guttungen. Om han hadde sjel? Kom igjen, selvsagt hadde han det, og det siste jeg hvisket til ham før han døde, var at jeg gledet meg til å se ham igjen. My boy.