Hukommelsen spiller en sentral rolle i L. Ron Hubbards univers. Og åpenbart i Ian Stevensons arbeid.
Jeg selv er dypt fascinert av min egen hukommelse. Jeg kan huske helt ubetydelige ting fra svært unge år, mens jeg har glemt ting som jeg anser som utrolig at jeg ikke husker.
Bildet ovenfor viser stedet hvor jeg og en person som betydde mye for meg i oppveksten i Åsane kunne stå og prate i timevis. For ikke så lenge siden mimret jeg med ham om blant annet disse samtalene. Han husket en rekke temaer vi var innom i samtalene våre. Det dreide seg om religion, eksistensielle spørsmål og lignende. Han husket til og med detaljer fra samtalene på stedet du ser. Jeg husket ikke noe som helst. Verken temaer eller detaljer. Det er ikke det minste rart at min kamerat husker det han husker. Det var jo timelange samtaler, og de handlet jo ikke om algebra og kule eller udugelige lærere. Det er veldig rart at jeg ikke husker noe som helst. Hvordan kan dette ha seg? Vi snakker om utallige samtaler på stedet.
Forleden, mens jeg satt og jobbet i Åsane, hvilket jeg gjør i dag også, kom en tidligere fotballtrener av meg gående forbi. Jeg hilste på. Hva sier du om dette: Jeg husket ikke navnet hans eller hvilken klubb jeg spilte i da han var min trener til tross for at han trente meg langt mer enn noen uker helt i begynnelsen av tyveårene mine. Ok, at jeg ikke husket navnet hans er én ting, men at jeg ikke husket hvilken klubb han trente meg i er nesten ufattelig. Hva foregår?
For en snau halvtime siden, mens jeg skrev på det innlegget jeg forfatter nå, kom min tidligere elev Remi gående forbi meg. Min «Nuwanda». Han er åsabu som han alltid har vært. Jeg ropte på ham og vi slo av en kjapp hyggelig prat. For ikke så lenge siden mimret vi litt om tiden for 27 år siden. Jeg fortalte dere tidligere at det var et nydelig år i mitt liv. Noen av spillerne jeg trente var begavede, helt klart. En av dem, som du vil se tegnet på maksima.no, ble av meg, i følge Remi, noen ganger benyttet som sweeper og kaptein det året. Jeg spurte om han var beruset. Ikke tale om at jeg hadde gjort den spilleren til en forsvarsspiller, eller kaptein. Han var jo en utpreget playmaker med en lekker pasningsfot, og han var ikke akkurat en orator. Men det hadde jeg altså gjort, det var ingenting å diskutere, i følge Remi. Han var veldig påståelig. Og han har sikkert rett. Hvordan i himmelens navn kan jeg ikke huske å ha gjort dette, når jeg nå anser det for å være helt absurd at jeg kan ha gjort noe slikt?
Jeg kan liste opp utallige hendelser fra alle mine 47 år som jeg husker veldig godt og som er svært langt unna å være minneverdige.
Jeg er dypt fascinert.
Hvis hukommelsen er så lite å klappe i hendene for så synes jeg ikke man skal gjøre historien så veldig viktig, men heller glede oss over historier. Tror du alt eller mye av det som blir fortalt om Aleksander den store i dag stemmer overens med hva som virkelig skjedde den gangen han gikk her på jorden?
Truly, I’ve known many great men in my life, but only one colossus. And only now, when old, do I understand who this force of nature really was. Or do I? Did such a man as Alexander exist? Of course not. We idolize him, make him better than he was.
Ordene over tilhører en av Aleksanders nærmeste våpenbrødre, Ptolemaios. De er hentet fra Oliver Stones sitt mesterverk fra 2004.
La oss dynke oss i historier om Aleksanders mange inspirerende sider. Og la oss gi blaffen i nøyaktigheten.