De forente staters 47. president, Donald John Trump, sier mye rart, en god del bra, og en del ondskapsfulle ting. Dødsstraff-tytet hans er sørgelig. Hvorfor han vant presidentvalget i 2016 og er blitt president igjen? Antagelig blant annet fordi mange amerikanere vil ha litt bølger og litt action i hverdagen. Fra en seriøs person, ja. Men også fra en nærsagt tøylesløs maverick.
Briljante Murray Rothbard kom i sin tid med et viktig poeng vedrørende H. L. Mencken. Du kan faktisk være seriøs, profesjonell og prinsipiell samtidig som du er en «useriøs» vittigper eller «prankster». Donald John Trump er en interessant figur i den sammenhengen.
Jeg husker at noe av det første jeg la merke til ved ham for mange år siden var hans enorme «Howard Roarkian» oppslukthet i sitt eget arbeid og sine egne ambisjoner – som blant annet ble manifestert ved at han hadde en rekke potente avisportretter av seg selv hengende på kontoret sitt på Manhattan. I glass og ramme, naturligvis. Jeg hadde det samme i C. Sundts gate i Bergen sentrum. Jeg var ikke en entreprenør som Trump, men en idrettsleder som var primært drevet av noen idealer jeg antar dere har snappet opp. Jeg var stolt av den aktiviteten jeg og mine medarbeidere hadde skapt og den massive oppslutningen knyttet til denne, og avisartiklene på kontorveggen med de gode IFS-historiene var en inspirasjon hver dag.
Men dette er ikke den eneste likheten jeg har med juggernauten fra USA.
Har du hørt om John Barron og John Miller? Vel, de finnes ikke. Ikke de jeg skal snakke om her i hvert fall. I en årrekke på 80-tallet brukte Trump pseudonymet «John Barron» i et PR-øyemed. Hvis han eller selskapet hans var under lupen hos ulike aktører, og det behøvdes en tøff frontfigur og en som kunne levere noen budskap uten at det som ble sagt kunne knyttes direkte til ham – sendte Trump inn – ikke Donald John – men bare John. John Barron. Som overfor mediene ble introdusert som Trumps talsperson. Telefonsamtalene var mange på 80-tallet.
Men ikke nok med det. På 90-tallet, da «John Barron» hadde sett sine beste dager, fant Trump etter alt å dømme opp en ny mann han kunne «sende inn». Ordkunstneren «John Miller». Kort tid etter bruddet med Ivana Trump ville et magasin ha en uttalelse fra Donald John omkring ryktene rundt nye kvinner i hans liv. Men det kunne de glemme. For Trump hadde andre planer. På det tidspunktet i livet tenkte han muligens at «jeg kan jo ikke sitte her på kontoret på Manhattan og rose meg selv opp i skyene, og forsikre omverdenen om at jeg er en god mann, at jeg har behandlet Ivana utmerket og at min nye flamme Marla vil bli behandlet som en dronning». Derfor fikk han «publisisten» John Miller til å si det – alt sammen. Samt at han var særdeles attraktiv. Fysisk – og ellers. Jeg kan ikke huske at jeg har ledd så mye som det jeg gjorde nå i sted da jeg leste dette på nytt.
Men jeg må si det: Trump blir en miniputt sammenlignet med Frank Benjamin Hartvedt fra Åsane i Bergen. Ikke det at jeg har «sendt inn» ikke-eksisterende menn for å fremme meg selv eller aktiviteten jeg har ledet. Men jeg har «sendt inn». Mange. Ikke-eksisterende potente menn.
«Einar Korsnes» er den eneste som ble lite grann berømt da Aftenposten slo stort opp – med prangende toppsak på aftenposten.no en hel formiddag og stor silhuett av Einar i papiravisen – at IFS hadde bedrevet noe så ekstremt alvorlig som «navnejuks». Tomas M. Lind, Gisle Hansen og Ståle Hansen mfl. fikk aldri noe presseomtale.
Jeg er enig med Rothbard. Du kan være en seriøs og ambisiøs og nærmest perfeksjonistisk person og samtidig unne deg litt ablegøyer og forfriskende krumspring – uten at du fortjener å få merkelappen useriøs eller til og med nihilist. Skal du bli politiker i vår tid skal jeg love deg at mennesker vil ha menn og kvinner som er klare til å løsne på snippen. «John» i USA er et levende bevis.
PS: Greit, det er helt ok at Aftenposten skrev om mitt alter ego Einar (jeg elsket forøvrig silhuetten, det er derfor den pryder dette innlegget). Det var en dårlig vurdering av undertegnede å la en uskyldig pseudonymbruk rakne noen få ganger ved at jeg slapp til irritasjon i telefonsamtaler, men kom igjen, det var ikke en tsunami som hadde slått inn over Norge den formiddagen. Like lite som det var et bankran som hadde inntruffet i smauene i Bergen sentrum.
Kilde: The Washington Post