Hvis Roberto Rojas var kongen i IFS-systemet, så var Eirik Hansen i hvert fall tronarving.
Eirik Hansen var en spillertype jeg personlig setter høyest. Han var høyreist, helt avslappet i all sin ballbehandling – nesten arrogant – han var elegant, han var slepen teknisk, han var lur og han hadde det fotballtrenere ynder å kalle hovmesterblikk. Derfor ble han tatt ut i den aller første troppen til det norske futsallandslaget sammen med et par andre fotballkunstnere i IFS-systemet. Turen gikk til VM i Asunción i Paraguay. I 2003.
Noen måneder før han reiste gjorde jeg det klart i avisen Aftenposten hvor god denne spilleren var. Jeg kalte ham for noe så heftig som «Rogalands Maradona». Da har du hentet ros fra øverste hylle.
Aftenposten skrev blant annet følgende:
«Frank Hartvedt, lederen i Indoor Football Scandinavia, vil dyrke frem fotballens «kunstnere» og har gått hardt ut mot det norske landslagets spillestil under Egil Drillo Olsen. Eirik Hansen støtter sin ideologiske leder. (..) – (F)otball er ikke bare resultater, det må handle om underholdning.»
Aftenposten kalte Hansen en «inne-stjerne» som hadde trukket innendørs etter at han ikke orket mer av utendørsfotballen hvor det «ble for kjedelig, for lite fotball, for mye to-touch og sterile øvelser».
I en avisartikkel fra Eirik Hansens hjemregion ble eleganten kort tid etter artikkelen i Aftenposten kalt «innendørsfotballens Maradona». Stavanger Aftenblad tok det lenger altså. Avisen skrev blant annet følgende:
«Eirik Hansen var regnet som et supertalent i Randaberg. (..) Syv år senere regnes han som landets beste innendørsspiller og er selvskreven på Norges VM-lag.»
I mange år lekte Eirik Hansen seg på kanskje det aller beste laget i Bergen Indoor og etter hvert Futsal Elite Bergen, Bergen Futsal (Real Ararat). Laget vant indoor-NM i 2003. Etter hvert fant jeg ut at han ikke bare var en fotballkunstner, han var også en meningsfelle. Eirik Hansen så den samme umyndiggjøringen av artistene i utendørsfotballen som jeg gjorde. Det ble tindrende klart i en lengre samtale jeg hadde med ham. Derfor nevnte jeg ham for debattredaktøren i Dagbladet. Ikke lenge etter det gjorde Eirik Hansen sine meninger tydelige på forsiden av avisen. I en velskrevet kronikk sommeren 2003 skrev han blant annet følgende:
«Fotball spilles og blir oppfattet i nuet. Det norske folk blir etter min mening holdt for narr når de i ettertid (av en landskamp i utendørsfotballen) blir fortalt at deres egen mavefølelse under kampen ikke stemte overens med «ekspertenes» analyse. Hvordan kan det ha seg at en generasjon fotballtrenere og andre bedrevitere, som ofte selv benytter anledningen til å hylle tidligere barndomshelter og individualister som Kniksen, Tom Lund, Keegan o.s.v., så ukritisk fordrer en form for fotball de nevnte helter aldri kunne blomstret i. (..) Da kommer vi til kjernespørsmålet. Skal fotball spilles på en mest mulig kynisk måte, tilsynelatende med den hovedhensikt å sabotere mest mulig av motstandernes spill? Eller skal fotball være en lek med ball, med de overraskende og impulsive valg dette innebærer, ment å underholde de spillende selv så vel som eventuelle tilskuere? Skal en i det hele tatt ta hensyn til underholdningsverdi? Kort sagt; skal bevegelser og handlinger på banen gjenspeile en nøye kartlegging og utregning, hvor spillerne med maskinmessig lydighet kun utfører handlinger som på forhånd er blitt dem fortalt? Eller bør fotball være en uttrykksform for kreativitet, lek og underholdning, hvor det er rom for å dra en finte som kanskje ikke fører en så mye lenger frem på banen, men som utvilsomt er flott å se på, og ikke minst herlig å utføre. Jeg er overbevist om at valget for de aller fleste gir seg selv. (..) Drillo har forresten uttalt at den som hevder at det viktigste ikke er å vinne, lyver. Vel, om jeg hadde kunnet vinne OL hundre ganger i curling, ville jeg likevel ikke spilt curling. Jeg spiller fotball fordi jeg elsker selve spillet, vel og merke når kreativiteten får råde. Enhver epoke har sin slutt sies det. «Drillo/Semb-fotballens» tid bør for lengst være over. La så vel voksne som unge spillere finne gleden ved ballen igjen!»
Eirik Hansen avsluttet kronikken ved å glede seg over IFS og innendørsfotballens opprør.