Tidligere denne uken ble jeg foræret en bitteliten stund med Bergens skjønneste jente. Hun dukket tilfeldig opp da jeg satt og jobbet på Lagunen i Bergen. Jada, dere vet alle hvem jeg snakker om. Den lille unge lovende er hjemme på vinterferie. Jeg fikk bare noen minutter med henne siden hun måtte rekke en buss. På den tiden fikk jeg i det minste siste nytt om livet, siste nytt om veivalg, jeg fikk lagt inn en kjapp appell om å bli «ever the best» – selvsagt – og jeg gav henne en monsterklem som om hun nettopp hadde returnert fra et tiårig eksil. Det er en sånn du får når du er som du er, på alle måter. She’ll be a woman soon, og en damn fine one.
Dette fører meg over på Michael Corleone. Og Apollonia.
Transkript Gudfaren:
«Sicilian countryside. Young village girls pick flowers and sing. Unaware of Michael (Corleone), Fabrizio and Calo watching them. One of the girls, Apollonia, is startled when she sees Michael. After an exchange of looks, Apollonia turns and walks away, saying something in Italian.
Fabrizio (in Italian): «Mama mia what a beauty.»
Apollonia: Says something in Sicilian.
Fabrizio (in Italian to Michael, who can’t keep his eyes off of Apollonia): «Oh, I think you got hit by the thunderbolt.»
Calo (poking Michael’s shoulder, speaking in Italian): «Michele, in Sicily women are more dangerous than shotguns.»
Apollonia turns to look at Michael.»
Hvis naturen er så sterk, og det er den, da er det en gåte for meg at folk våger å snuse med iver og oppslukthet i andre voksne menneskers relasjoner og affærer. Disse folkene mener, fordømmer og stiller til veggs over en lav sko. Til slutt sier naturen at nok er nok.