Ærverdige Justice Lawrence Wargrave. Mannen som egenhendig slaktet en hel gruppe mennesker på en øy utenfor Devon-kysten i England – på det snedigste vis. Han var en dommer som elsket å se blod. Han var det man kaller en sadist.
Men: Han nøt bare å påføre smerte hvis den som var offer for smerten fortjente den. Sånn som han vurderte det i hvert fall. Da han dømte ondskapsfulle Edward Seton til døden var det med henrykkelse. Han valgte til og med å overvære hengingen av kjeltringen. Og da så han inn i øynene på en mann som var lik ham selv, forteller han. Eller ikke helt lik var han. Wargrave visste at han var i nærvær av et menneske som elsket å påføre lidelse – og han var fascinert, tiltrukket – men han visste også at forskjellen på ham og Seton var at Seton gav blaffen i hvem som fortjente lidelse eller ikke.
For Wargrave ble det etterhvert ikke lenger nok å bare gi dødsordrer. Han ville utføre drap selv. På folk han mente fortjente det. Se blod.
Theodore Robert Bundy, som jeg har studert en del opp igjennom årene – han og hans likesinnede avskum – var etter det jeg har erfart i stor grad lik Seton og Wargrave, og da spesielt Seton. Fra barndommen av. Brente du levende vesener levende med forstørrelsesglass og solstråler da du var en guttunge eller jentunge? Det gjorde Bundy og Co. – samt mange av barna i Barkaleitet etter det jeg kan huske. Jeg gjorde det ikke, ei heller noen av mine kompiser. Det var utenkelig for oss. Men det var vanlig å gjøre det. Ungene gav blaffen. Bundy og Co. gikk også løs på større dyr. Påførte dem tortur med innlevelse.
Hvem er disse folkene? Hvorfor liker noen å pine andre mennesker – og dyr? Hvorfor liker noen å se blod? Wargrave innrømmet gladelig at han hadde valgt sitt yrke – ikke bare fordi han elsket rettferdighet – men også fordi det gav ham anledning til å tilfredsstille sine forkvaklede og ondskapsfulle lyster.
Jeg melder meg ut. Dette forstår jeg meg ikke på, og jeg gidder ikke prøve å forklare ondskapen heller. Jeg prøvde en gang, men endte alltid opp med at sadistene kan bare glemme sympati uavhengig av hva de har opplevd. Sadistene er ikke med i spillet på en måte; det deilige jordiske paradis der man drømmer, planlegger, lager ambisjoner, arbeider hardt og målbevisst, inspirerer, tøyser, tuller, trøster og hjelper, utfordrer, konkurrerer, aksepterer konflikt, ønsker konflikt hjertelig velkommen, er lojal, søker «maximum happiness» – nyter og elsker. De er brikker som ødelegger monumentet «live and let live». Seton’ene vier vi null oppmerksomhet, og bare skufler dem vekk. Wargrave’ene vier vi oppmerksomhet. For hvem vet hva de kan finne på – i sitt kreative tankeliv, og etter lange resonnementer rundt hva akkurat de mener er rett og galt.
Christies «And then there were none» er definitivt den romanen som har gjort mest inntrykk på meg etter 47 år. Jeg leste den i tenårene. Det var sikkert umåtelig spennende for den blodtørstige dommeren å planlegge og gjennomføre udåden på øyen (det virket sånn da jeg leste boken) – jada, han «lived dangerously» som bare det – men hvis du mener at spenning og fare utgjør en sentral del av din «maximum happiness», så får du nøye deg med det du kan oppdrive av dette innenfor et «live and let live»-regime. Hvis ikke får du trøbbel med frihetselskerne.
PS: Jeg anbefaler TV-miniserien «And then there were none» som faktisk er glimrende. Ikke minst castingen er en innertier.