Tre dager før min mors siste bursdag, lørdag 11. februar 2012, døde storheten Whitney Houston. Hun druknet i et badekar i Beverly Hilton Hotel i Beverly Hills i California. Hjertesykdom og kokainbruk førte til det fatale.
Whitney spilte en fin liten rolle i mitt liv, snaue fem år før hun døde. Hennes nydelige fremføring av Greatest Love of All ble spilt om igjen og om igjen da jeg skrev erklæringen i 2007. Den og låten som inneholder et av de fineste og mest inspirerende breakene som er der ute (Freddie Mercurys versjon er den beste, men den er ikke på Spotify av en eller annen horribel grunn).
Debatten på dagbladet.no i 2008: «Den fantastiske «egoisten»»
Teksten til Greatest Love of All er vakker som få andre. Det finnes selvsagt en horde mennesker som ønsker å latterliggjøre den, men det bryr man seg lite om der jeg kommer fra. Man enser det ikke en gang. Det er uinteressant surr og støy. Det er vrøvl.
Hvorvidt Whitney selv fant «the greatest love» – altså kjærligheten til seg selv – er bredt debattert etter det jeg kan se. Hvem vet hva som nøyaktig rørte seg inni henne. At hun slet betydelig med rusmisbruk og angst er et faktum. Hun var ofte langt nede.
Men la det være helt klart: At hun mener det hun synger når hun fremfører mesterverket Greatest Love of All må ingen være i tvil om. Det forstod jeg utmerket godt for snart 18 år siden. Én gjennomspilling av låten holder. Det kalles pasjon, overbevisning og «vekkelsesforkynnelse». Jeg håper og tror at mange unge og eldre har blitt dypt forelsket når de har lyttet til beskjeden hennes. Og kommer til å bli det når de lytter til den i fremtiden.
For blir man det, da er man optimalt rustet idet man opplever en «untrammeled delight in every possibility of existence» – og kaster seg inn i eventyret.
Oppnår du den utrustningen kommer du til å bli den ypperste ressurs for andre. Og de personene kommer til å elske deg.