Han holdt på sånn hele tiden. Min gamle venn fra ungdomsårene. Han var noe i nærheten av besatt av Nazi-Tyskland og den servile haltepinken Joseph Goebbels (bildet) av en eller annen grunn. Jeg og mine omgivelser måtte rett og slett bare akseptere at det innimellom kom kampsanger og taletranskripter fra min kompis, og 1933-tøvet til Goebbels var i særdeleshet populært hos karen. «Sie sollen sich hüten» runget jevnlig. Det var jo bare litt morsomt, for han var jo definitivt ingen nasjonalsosialist. Han var ikke så begeistret for innvandring. Han nøyet seg med det. I dag er han etter det jeg kan vurdere kanskje Norges mest normale menneske. Kampsanger og tale-tull er byttet ut med poker. Så.
Goebbels sin trussel seks år før Polen-invasjonen lever fremdeles. Selve setningen, mener jeg. Men i vår tid handler det i mindre grad om nazifisering og jødepresse, nå handler det om menn (og kvinner) som har fått nok av menn som ikke har fått nok – av feminismens ubegripelige suksess og totale triumf som har ført til et kulturelt hamskifte med noen mer horrible konsekvenser enn andre. Jeg kan skrive flere bind om det, men det sparer jeg til en vakker dag. I disse dager er det i denne sammenheng et «watershed moment» sør i Europa. Det kommer jeg definitivt tilbake til. Ondskapen er ikke til å tro. Til og med noen av de verste «manginaene» er pinlig berørt denne gangen.
Men noen Alt-right-bevegelse, med «hvit overlegenhet»-vrøvl og Max Stirners «might comes before right»-innsikt i sentrum, blir ikke reaksjonen på ondskapen. Det har til og med sjarmerende og til dels inspirerende, men akk så lite gjennomtenkte, Richard B. Spencer forstått nå. Og det er bra. Som han sa for ikke så lenge siden i et intervju: «All den deilige energien som oppstod i forbindelse med Trumps valgseier i 2016, førte bare til potensiale for vold, det ser jeg tydelig nå.» At han gikk hen og stemte Kamala Harris i det nylige USA-valget forteller om et knefall som nesten ikke er til å tro. Som sagt, det er bra at han er renset, men han trengte ikke å kapitulere sånn.
Nei, den riktige reaksjonen på det man er vitne til i Vesten (og andre steder) nå, er nøyaktig det som fremkommer i grunndokumentet på maksima.no – og som vil tydeliggjøres gjennom Maksima-erklæringen som publiseres denne våren. Det meste som skal sies finner du nå på Maksimas webside, bortsett fra spesifiseringen av det jeg skriver om her nå. Men det kommer altså – «with guns blazing».
Ja, «sie sollen sich hüten» etter alle disse årene med pur ondskap, men slapp av, vi nøyer oss med å henge dere ut, med navn, bilde og «meritter». På maksima.no og maximumhappinessatalltimes.com. Det blir ikke noen invasjoner altså.