Jeg har fire nieser. Alle fire er velsignet med et skjønt utseende. Det er ikke så rart. En kjapp titt på brudebildene til mødrene deres, så forstår man hva som har inntruffet. Siden de var små har onkel Frank kalt dem alle for prinsesser, spesielt den eldste, siden hun kom først. Det har selvsagt ikke vært å forakte for noen av dem. For en liten pike er nok noe av det ypperste man kan oppleve i denne tilværelsen å få merkelappen prinsesse, såpass må selv den mest naturfornektende vedgå.
Jeg glemmer aldri en episode fra da min eldste niese var rundt ni år gammel. Jeg stod på kjøkkenet til en av familiene og pratet med min svigerinne, da ytterdøren bak meg gikk opp og min niese og familien hennes trådte inn. Jeg snudde meg og så på min niese og utformet mitt sedvanlige «åååååååå», hvilket betydde at hun kjapt og greit nå visste hva som kom til å komme fra onkel, og før jeg fikk uttalt den søte glosen, tok hun seg for ansiktet og formelig kastet seg inn i skohyllene på venstreflanken. Det var en dramatisk og nydelig liten scene. Det er ikke alltid enkelt, selv for en skjønn liten pike, å leve opp til prinsessestempelet – i sitt eget hode.
Men dette skal ikke handle om mine fire prinsesser i familien. Selvsagt er det interessant med fagre prinsesser, men mer interessant er det å lese om de viljesterke prinsessene i menneskehetens historie. En av dem heter Joan av Acre, den engelske prinsessen som levde på 1200- og 1300-tallet. Man skulle tro at en konge skulle ha nok autoritet til å «temme» sin datter, i hvert fall påvirke henne kraftig i «rett retning». Men, det kunne han og omgivelsene glemme i dette tilfellet.
«Joan of Acre had never been afraid of her father. As a youth, she quarrelled with her father’s clerks, demanding a larger household when she learned she had fewer paid retainers than her sisters (and consequently appeared less influential). She also petulantly missed a sister’s wedding – seemingly to prove that she could – soon after her own marriage brought her greater independence. As an adult, she married against her father’s wishes (and her own vow of homage), and rarely repaid her large debts to him.»
Og videre:
«(H)er most direct snub to the king’s authority may have been in July 1305, when Edward confiscated the estates and income of his son, the future Edward II, to reprimand the prince for his behaviour and troubling favouritism of the courtier Piers Gaveston. Unabashed, Joan sent her own seal to her brother, instructing him to use it to pay for whatever he wanted. The gesture was a direct challenge to her father, and few could have gotten away with such insolence. But the old king was used enough to his daughter’s headstrong behaviour and, once a chastened Prince Edward returned his sister’s seal, nothing more is mentioned of the incident.»
Hvor inspirerende er det ikke med sånne piker og sånne kvinner? Og til syvende og sist tror jeg mange høyreiste fedre som må erkjenne at de har slike døtre, innerst inne er stolte. Av døtrenes «ulydighet». Av deres kraft. Av deres egenartige og fullstendig kompromissløse ånd.
For dette er prinsesser.
Kilde: HistoryExtra