Har du hørt om Billy Graham? Han var en juggernaut i Jahves arsenal. Og selv om jeg ikke kan begripe (og aldri kommer til å kunne det) at intelligente og tenkende mennesker – ja, selv noen jeg vurderer å virke veldig skarpe generelt – kan opprettholde troen sin, så går det likevel an å anerkjenne autoritet og kraft når du ser det.
Graham var ingen Enevald Flåten. Jeg husker jeg så den tidligere høvdingen i menigheten Levende Ord i tiden rundt milleniumsskiftet, mener jeg. Det kan ha vært senere. Han glødet fra podiet. Han snakket i samme rasende tempo som en kjent uforutsigbar influencer, og setningene var ferdig meislet og polerte i god tid før de ble artikulert, på en måte som bragte tankene tilbake til politikeren Kåre Willoch sin leveranse. For meg var Flåten et fyrverkeri. Jeg var imponert. Den mannen boblet. Det gjorde ikke Billy Graham. Han var mer en evangelistenes Barack Obama. Han slynget ut «statements» fra talerstolen med kraft og enorm selvsikkerhet, men på en avbalansert og rolig måte. Dette var kontroll, ja nærmest overlegenhet, tenkte du.
Hver sin smak antar jeg. Både Graham og Flåten var i hvert fall evangelister av format.
Ordene i overskriften i dette innlegget tilhører min fortryllende mor. Hun hadde store drømmer på vegne av sin sønn altså. Eva Louise, som jeg forøvrig opp igjennom årene ofte kalte Hubro – en betegnelse hun trykket til sitt bryst da hun tidlig ble opplyst om uglens svært gode rykte i fugleverdenen på det visdomsfilosofiske området – ba hver dag om at drømmen skulle gå i oppfyllelse. Det vet jeg at andre gjør den dag i dag. Det ble jeg ømt fortalt senest for et par måneder siden.
For min mor handlet det ikke om en omreisende lokal emissær eller en skarve pastor som min far. Nei, verdensevangelist var det jeg skulle bli. Det måtte være globalt, noe annet ble for tynt, for dumt, ja helt utenkelig. Er det rart jeg elsket henne?
Jeg vokste opp i en atmosfære hvor «the war of the spirits» var like naturlig som Remington Steeles bravader på TV. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg bråvåknet grytidlig om morgenen før jeg skulle på barne- og ungdomsskolen – av brumming og stønning fra badet i Barkaleitet 13. Det var min far som ba med hodet begravet i hendene sine, bøyd over vasken. Det var ikke kun regulær bønn, men også tungetale. Selv om lydene vekket meg, likte jeg dem. Det var trygghet i de lydene. Lydene minnet meg rettnok også på at jeg kom til å bli brent levende hvis jeg bare syndet ørlite. Hvis du tar deg en tour her på frankbenjaminhartvedt.no så vil du se at jeg allerede var en episk synder. Jeg antar at jeg tryglet om tilgivelse hver eneste dag for imperiebyggingen min, med klamme foldede guttetass-hender.
Hvis min mor følger med på hva som skjer her på jorden, så vil hun observere at jeg har droppet den smale sti med en dedikasjon hun ikke kunne drømt om. At jeg blir verdensevangelist er like sannsynlig som at Liverpools Cody Gakpo vinner Gullballen.
Min mor er selvsagt ikke i himmelen. Men hun er kanskje der ute et sted. Og jeg gleder meg til å se henne igjen hvis det skulle bli mulig. Da blir det løfteklem på dronningen fra Møhlenpris.