Da du var liten antar jeg at setninger som «frokosten er klar» og «har du husket å pusse tennene?» ble uttalt jevnlig. I min barndom tikket i hvert fall de beskjedene jevnlig inn. De og «Jeg var klubbmester i vektløfting og vestlandsmester i roing». Min far minnet oss jevnlig om det. Og hvorfor skulle han ikke gjøre det? Alle så jo at den mannen hadde vært i et vektrom på et tidspunkt i livet, og det var slett ikke usannsynlig at v-ryggen hans hadde vært utsatt for åretak – i hopetall. Min far var sikkert stolt av sin ungdoms leveranse, og han ville fortelle guttungene sine om den – mye for å inspirere oss vil jeg mene.
Men skal vi tro min mor var perfekte nedtrekk og medaljer ikke nok for min far. Etter han døde mimret hun av og til om deres ungdoms dager. Da sa hun av og til «din far skulle ta over verden». Og du kan glemme at hun mente noe så kjedelig som at han hadde store ambisjoner generelt. Neida, min far snakket om å ta over verden han. Kanskje ikke bli verdenshersker helt bokstavelig, men gjøre noe monumentalt med betydelig utbredelse.
I slutten av tenårene var han nok ikke så veldig kristen at det gjorde noe, selv om han hadde vokst opp i en familie med en far som var aktiv i menighetsliv. Jeg har av og til lurt på hva hans spesifikke drømmer var den gangen. I voksen alder ble han en kristen mann, brennende som få. Er det noen av dere som tror at min far hadde tenkt å nøye seg med en skarve menighet i drabantbyen Åsane? Hvis noen av dere virrer rundt med sånne forestillinger kan jeg fortelle dere at det er høyst sannsynlig at min far hadde «franchising» i tankene. Det er tilnærmet sikkert. Han hadde utferdstrang – og stolthet. Han var inspirert.
Hadde han ikke blitt kreftsyk er det ikke umulig at han kunne blitt en bejublet nasjonal troskjempe, sånn som Aril Edvardsen. Da ville vi kanskje sett filialer av Menigheten Milde Due i hovedstaden, i Trondheim, i Tromsø, i Tønsberg – den dag i dag. For hvis det var noe han hadde så var det «zest for life» og heftig akselerasjon. To ting jeg tok med meg fra ham.
Og han var høyrøstet. Som poden. Visste du at jeg gjentatte ganger, på barneskolen, fikk passet mitt påskrevet i meldeboken som det het? Lærerne mente jeg snakket altfor høyt i gangene, og sikkert i timene også. Jeg var altså «høyrøstet». Jeg må le når jeg skriver dette nå, for det ordet er spikret i hodet mitt etter messingen om det der i barndommen. Det var jo sludder selvsagt. Livsglede ble omdøpt til høyrøstethet. Joda, det kan godt være at det ble høylytt av og til. Men det får min far ta skylden for. For når du som en liten tass ser din far overdøve alt og alle under bønnetreff i heimen gang etter gang, med latterbrøl og inspirerte utbrudd – og kraftig sang (han kunne av og til plutselig begynne å synge midt i en sammenkomst, «Eva, min elskede, min hustru er du bleven, en gave i fra Gud»), da er du nok påvirket tilstrekkelig til at du mer enn gjerne går i din fars fotspor. Han var en «wrecking ball» med positivt fortegn, han var ekstremt utadvendt og han var et fyrverkeri i møte med folk. Jeg husker jeg så voksne menn i menigheten stå rundt ham før og etter møter og le begeistret og oppglødd da de så på ham mens han snakket til dem. De så nesten forelsket ut. De var inspirerte. Av «soon to be» menighetsplanter par excellence.
Jeg sier ikke at min far var en konge på alle områder. Han var nok ikke den dyktigste på det teoretiske området for eksempel. Men egenskapene ovenfor hadde holdt i massevis for å oppnå suksess i Guds rike på jord. Han ville kanskje ikke blitt en verdensevangelist, men han ville nok havnet helt der oppe med Aril.
Min far ville «ta over verden». Han ville spre det gode. Det han trodde var godt.
Tyler had been busy… setting up franchises all over the country (Fight Club, 1999).