I 2009 fikk jeg den ypperste gaven jeg noen gang har mottatt. En vakker signetring i sølv med inngraveringen «Maximum happiness at all times» og den ypperlige relaterte logoen. Jeg fikk den på Lagunen i Bergen. Av min kone.
Jeg har skrevet om hvilken betydning den ringen hadde – i grunndokumentet på maksima.no.
På midten av 2010-tallet kastet jeg denne noe kostbare ringen i en elv sør i Bergen. Det var nemlig tid for en ny signetring. Denne gikk jeg til innkjøp av selv.
Det var tid for FB-ringen. Det var noen gode grunner til det. Motivet på ringen – et FB-monogram – ble designet av en dyktig illustratør øst i Norge. Ringen ble bestilt fra Dexter Rings i Kent i England. Naturligvis. Det er der du henvender deg hvis du har planer om å gjøre noe så fornuftig som å erverve en ring.
I 2019 eller 2020 inntraff det katastrofale; FB-ringen gikk tapt. Hvordan den forsvant aner jeg ikke.
I dag – i dette nu – er jeg bare dager unna å reparere situasjonen. Den eksakt samme FB-ringen er rett rundt hjørnet, er beskjeden fra Kent. Om jeg har bestilt fotograf? For et absurd spørsmål. Mitt svar er dette: Foreviger man milepæler? Bare selvutslettende og sytende noksagter, som anser seg selv som offer i omtrent alle situasjoner de er oppi i løpet av en hverdag og et år, er enfoldige nok til å ikke gjøre det. Jeg kan her og nå, med hånden på hjertet, love dere alle at dere vil få se fotografiet. Jeg kan opplyse om at jeg vil være iført min fremragende LB-blazer, sort skjorte og sort bukse. Og jeg ser for meg at jeg vil sitte i en stol med høy rygg og brede armlener (det nytter ikke med klappstol nå). Det vil også bli tatt et nærbilde av ringen. Selvsagt.
Jeg sliter i dette øyeblikket med å temme de avsindige forventningene som herjer i kroppen min. Lettelsen skyllet innover meg da jeg tidligere i morges kunne se meg i speilet og si til meg selv at disse enorme følelsene skulle jeg likevel takle. Det er bare noen dager det er snakk om.
Da jeg fikk den første signetringen i 2009 husker jeg at elektrisiteten gjorde seg godt bemerket i kroppen. Det var brusing. Og det var kraft. Og det var tanker i retning av Edward Alexanders kanskje vakreste setning: «the untrammeled delight in every possibility of existence».
Det jeg kommer til å oppleve når jeg om noen dager åpner pakken fra Kent kommer til overgå 2009-opplevelsen. By a landslide.