Hardtslående ordkrig. I 2007 skrev jeg Fripolitisk Erklæring og formulerte mine politiske ambisjoner under fanen Fripolitisk Bevegelse (som ble presentert som et utspring fra IFS Indoor Football Scandinavia) som kan anses å være en forløper (eller mer et frempek) til Maksima (jeg kan forøvrig opplyse om, for de spesielt interesserte, at jeg etterhvert konstaterte at navnet Fripolitisk ikke holdt mål, men så var det nok aldri en grundig diskusjon rundt det navnevalget i utgangspunktet, akkurat det må vedgås). I januar 2008, ikke lenge etter at erklæringen ble publisert, avfyrte kommentator Esten Oddmund Sæther i Dagbladet startskuddet for en liten debatt på dagbladet.no som gikk over et par måneder. På scenen var følgende ordkrigere/åndskrigere: hyperkollektivist Esten Oddmund, Frank Horn Hartvedt, generalsekretær i NFF, Karen Espelund og lærer og fotballtrener Hans Larsen.
Her følger utdrag fra innleggene som utgjorde debatten:
20. januar 2008. Forfatter: Esten Oddmund Sæther.
«Mens spillerne i den private futsalen uforpliktende stikker innom IFS-turneringene og kan være med for 150 kroner pr. gang, er forutsetningen hos landets flere enn 12.000 idrettsklubber at et medlemskap innebærer et ansvar som går lenger enn til egen kropp eller egen moro. Du blir med for å gi og få noe ekstra sammen med andre. Idrettsbevegelsen har i et par tiår møtt en lignende utfordring fra de private helsestudioene, og tapt. Retten til å drive mosjon bare for seg selv, er for lengst blitt en selvfølge. Det gjelder særlig treninga til de voksne jentene. Her har de tradisjonelle idrettsklubbene hatt lite å by på, og sånn er denne jentegruppen blitt et lett bytte for det lokale glass- og stålglinsende helsetempelet i et samfunn som stadig tydeligere definerer lykke og menneskeverd etter kroppsform og vekt.»
«(..) David spreller med tidsånden og styres av et brødrepar med sterk tro på drømmene bak det nye sportsriket de har klart å bygge opp. Det som ved stiftelsen for ti år siden ble presentert som en motvekt til den strengt kollektive Drillo-fotballen som regjerte Norge på 90-tallet, har underveis fått en miks av new age, herlighetsteologi, vestlandsk sekt og kjapp lykke for alle. Under fotballsatsingen sin har brødreparet Hartvedt dyttet et fundament de kaller «fripolitisk bevegelse» med et eget fripolitisk manifest. All denne ideologien er svært tilgjengelig på IFS sitt godt besøkte nettsted, men sannsynligvis er den store trafikken der mer knyttet til fotballresultater enn politiske studier. Som speil er imidlertid brødrenes svevende tenkning vel anvendelig der de i manifestet slår fast at «Plikt er meningsløst. Du skal ingenting, du bør ingenting. Du sanser og veier i nuet. Og velger alene».
I denne høyst private politiseringen av norsk futsal finnes imidlertid tankene bak kravet om den maksimale valgfriheten som går igjen på langt mer sentrale politiske agendaer. Det denne politikken skal lede til har du også hørt før. Som (..) Hartvedt uttrykker det i sin fripolitiske erklæring: «Ditt mål blir maksimal trivsel i nuet; fokuset på å oppnå så mye trivsel for deg i ditt nu, blir ditt eneste fokus. Trives du maksimalt i nuet, har du nådd ditt mål. Du er vellykket.»
28. januar 2008. Forfatter: Frank Horn Hartvedt.
«Faktisk så er ingen bedre skikket til å gi en oppsummeringsskildring av IFS sin historie og status, og av Fripolitisk Bevegelse som Sæther korrekt karakteriserer som et fundament som brødrene Hartvedt har dyttet inn under fotballsatsingen. Mye som stod på trykk i lederartikkelen, kan en bare si amen og sela til, på ekte vestlandssekts vis: Plikt er så sannelig et fy-ord, og den maksimale trivsel i nuet er det eneste fripolitiske mål. Og mens det norske fotballforbundet frenetisk, og med en slags malplassert såret (personlig) stolthet, gjør sitt ytterste for å sklitakle de to brødrene som har stjålet deres spillere (og mennesker) opp i gjennom årene, har [vi] startet arbeidet med å bygge den fripolitiske bevegelse gjennom spenstige menn i ulike geografiske knutepunkt opprettet av [oss] gjennom blant annet representasjonsreiser for IFS til ulike steder i verden de siste årene (sic). Og budskapet går til alle, også til Ullevål: «Bare du selv kjenner dine sanser og vet hvordan disse tilfredsstilles maksimalt. Med tilmålt tid er du kresen. Valgfrihet er et ubetinget krav» (ref. Fripolitisk Erklæring/fripolitisk.no). Du eier ditt eget nu, og styrer det eneveldig. Ingen hører hjemme noe sted, bortsett fra på det stedet man til enhver tid vil være. At IFS har skapt et uforpliktende «sportsrike», som Sæther kaller det, synes jeg man skal være ute av seg av begeistring over, i stedet for å bli muggen av det. Jo flere valgmuligheter for mennesket, jo bedre grunnlag for økt trivsel i nuet. Hvis den begavede ballkunstneren heller vil konkurrere med sine egne utvalgte og kreative lagkamerater, i stedet for å være en midtbanemarionett for en æresyk coach som kan sjonglere ballen maks fem ganger med vristen og som sikkert har laudabelt på fotballeksamenen sin, så gjør han det. Hvis en ung jente heller vil dyrke sin fotballinteresse på parketten sånn innimellom, i stedet for å fylle ut treningsdagbøker og møte til morgentreninger før hanen galer, så gjør hun det. Som den lystige og livsglade trooper hun er, med dårlig tid.
Dugnadsånd, forpliktende fellesskap og tradisjon! Felleskapsmitraljøsen til Sæther er på banen. Da kan jeg fortelle deg at ordet felleskap er som balsam for vestlandssekt-sjelen, men ikke det fellesskapet andre bestemmer at jeg skal være en del av, kun det fellesskapet jeg selv velger å være en del av til enhver tid. Det fellesskapet dyrker jeg, pleier jeg og omfavner jeg. Esten O. Sæther, og mange med ham, forkynner som om menneskeheten er på vei mot et klimaks der fremme, og at vi alle må finne vår pliktige plass frem mot herligheten. Det store byggverket.»
«Så ikke skam dere over å se i det lille speilet på gulvet der, dere futsalspillere. Nistirr, og ha det maksimalt så lenge dere kan. Og blir du glad av det du ser, gjør du glad.»
19. februar 2008. Forfatter: Frank Horn Hartvedt.
«IFS Indoor Football Scandinavia er 10 år i år. Det hadde vært null år hvis Norges Fotballforbund (NFF) og generalsekretær Karen Espelund hadde fått det som de ville. Espelund og NFF er motpol til det fripolitiske budskap gjennom sine handlinger og uttalelser; de står i veien for enkeltmenneskets frie utfoldelse, de motarbeider og forsøker å ødelegge valgmuligheter for mennesket og de forutsetter at de har automatisk relevans i andre menneskers liv i kraft av at de visst har monopol på en aktivitet. Vi snakker om å blande seg inn i andre enkeltmenneskers dyrebare og tilmålte nu, uten tillatelse fra mennesket. Det blir ikke alvorligere og mer skammelig enn det. Karen Espelund og NFF har i flere år direkte forsøkt å ødelegge IFS sin aktivitet: Når NFF, med en velvitende generalsekretær, henvender seg til en av sine samarbeidspartnere, og ber denne partneren terminere et samarbeid denne har med en aktør som ikke har noen tilknytning til NFF i det hele tatt, er dette for det første en urett mot NFFs samarbeidspartner og dennes selvstendige markedsarbeid som gjøres til det beste for deres bedrift. For det andre er det et stygt overgrep mot tredjeparten.»
«Hvorfor NFF gir [denne] påpakning(en) [til sin samarbeidspartner]? Fordi IFS angivelig stikker et «sugerør inn i den norske idretten», var tilbakemeldingen fra NFF til Bergens Tidende for noen år siden. Det fripolitiske aspektet her er vederstyggelig. «Fotballen». Stikker sugerør inn i «idretten». Bestemt entall. Det er den vanlige perverse monopoltanken. «Alt som har med fotball å gjøre bør sortere innunder det norske kongelige fotballforbund». Mange kreative sjeler, som har hatt ideer til spennende fotballinitiativer, har fått den hooken i ansiktet, og de fleste har gått i asfalten. IFS gav tidlig en fripolitisk finger til yppingen. I et møte med NFF-representanter for en del år tilbake, fikk vi hooken pyntelig og høflig plassert, og det var selvsagt at vi måtte overgi den økonomiske kontrollen til NFF ved samarbeid. Med påfølgende telefontrussel i etterkant: Hvis vi ikke samarbeidet ville vi «møte tomme haller».
IFS baler ikke med sugerør, IFS skaper idrett. Sin idrett, på sin plett, med sine midler, med sin entusiasme og glede. Uavhengig av hva Norges Fotballforbund, curlingforbundet eller andre idrettsskapere holder på med. Da to brødre startet opp med turneringer i Bergen for 10 år siden, visste vi ikke en gang at det var en Espelund i denne verden. Vi var mer enn nok opptatt med å skape idrettsglede i nuet for glade medbergensere som elsket spillet.
NFF og Karen Espelund sprer også usannheter. Jevnlig har de foret norsk presse med usannheter om IFS, eller glatt latt være å besørge dementi når propagandamennene på fotball.no har stått for usannhetene. Når Norges største særforbund uttaler seg, lytter folk automatisk. De har benyttet sin posisjon til å forsøke og sette IFS i et dårlig lys, gjennom uttalelser som «det IFS gjør er ikke ulovlig. IFS er en privat organisasjon der overskuddet går ned i private lommer». (..) Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dette er blitt messet fra Karen Espelund & Co, men dette er blitt en velkjent, nesten 10-årig jingel. Det er nesten utrolig at Norges største særforbund går ut slik systematisk, uten å ha den minste kjennskap til økonomiske vedtekter i IFS. IFS har oppgitt parert og forklart at eventuelt overskudd alltid føres tilbake til videreutviklingen av aktiviteten.
Når generalsekretæren og hennes stab videre går ut i rikspressen og sammenligner det norske futsallandslaget med et uteligger-landslag, og rakker ned på det internasjonale futsalforbundet (stiftet i 1971) og kaller det et uoffisielt forbund, er dette så skamløst og respektløst som det kan få blitt. Igjen ser en motpolen til den fripolitiske. Maset om det offisielle kontra det uoffisielle er fripolitisk nonsense. Konkurrer der du selv vil konkurrere, bli best på den arenaen du vil bli best. Og lykke til uansett hva du velger. Om det er Scandinavian Indoor Elite eller NFF-innendørsfotball, eller begge deler. Om det er AMF-VM eller FIFA-VM. Ha det moro og givende med konkurransen du selv velger i ditt nu.
Til syvende og sist handler oppførselen til NFF og Karen Espelund om deres revansjejakt, etter mange avisoppslag om at «tusenvis av innendørsspillere har valgt bort NFF». IFS sin eksistens og vekst er Espelund og NFFs stadig voksende byll. Hadde hun vært fripolitisk hadde hun bare heist litt på skuldrene og konstatert muntert at det er fint at mennesker får flere valgmuligheter i nuet, og at de trives hvor enn det måtte være. Men som vi har sagt før: NFF og Karen Espelund viser en malplassert såret (personlig) stolthet, og gjør sitt ytterste for å sklitakle de to brødrene som har stjålet deres spillere (og mennesker) opp i gjennom årene. Men hvis revansjen består i å «vinne tilbake» menneskene deres, blir det null triumf. En fripolitiker skjønner ikke perspektivet.»
19. februar 2008. Forfatter: Karen Espelund.
«Nok en gang serverer brødrene Hartvedt og IFS sterke påstander om NFF. Påstandene er i og for seg kjente, og er besvart tidligere. Men i og med at de igjen dukker opp, mener jeg det er på sin plass med en liten oppklaring: NFF er en ideell organisasjon, basert på medlemskap, og er en del av den norske idrettsbevegelsen. NFFs oppgave er å ivareta fotballens interesser, og å skape et fotballtilbud til alle som ønsker det. NFF har drevet med innendørsfotball i mange år, men har av ulike grunner ikke kommet i gang med et futsaltilbud, i form av seriespill, før i år. Grunnene til at vi nå har etablert et slikt tilbud, er at det er stor interesse for å drive med futsal, at flere etablerte futsallag har bedt oss om å etablere en serieordning, og at det både fra FIFA og UEFA har kommet henstillinger om at vi burde ha et slikt tilbud i vår organisasjon.
Når det gjelder påstanden om mafia-tendenser i forbindelse med at [en samarbeidspartner] har valgt NFF som strategisk samarbeidspartner, er det bare å si at vi aldri har presset [denne samarbeidspartneren] til noe som helst. At mange innen fotballen har sett med misnøye på at en aktør som ikke er en del av den norske idrettsbevegelsen, har kommet inn på vår arena, er det ingen grunn til å legge skjul på. Imidlertid har NFF som organisasjon vært forsiktig med å kritisere IFS all den tid NFF ikke selv har hatt et alternativt tilbud. Nå er vi på banen, og så får det være opp til den enkelte å bestemme seg for hvor man vil være med. Det er vel også i henhold til Hartvedts «fripolitiske» tankesett?»
21. februar 2008. Forfatter: Frank Horn Hartvedt.
«‘At mange innen fotballen har sett med misnøye på at en aktør som ikke er en del av den norske idrettsbevegelsen, har kommet inn på vår arena, er det ingen grunn til å legge skjul på’, skrev generalsekretæren i Norges største særforbund på tirsdag. Med det er det bare å legge fra seg akser og barometere. Symbolet for det anti-fripolitiske, Karen Espelund, kunne ikke gjort «krigen» mellom IFS Indoor Football Scandinavia og Norges Fotballforbund (NFF) mer skjematisk. En gavepakke. Setningen overfor er kjemisk renset og polert, og er blitt den perfekte motpol til de fripolitiske IFS-verdiene: NFF eier fotball, og tilrettelegger andre mennesker for fotball bedriver man hærverk på annen manns eiendom. Det er dette det handler om til slutt. At Espelund uanstrengt vifter bort beskrivelser av sabotasje og spredning av usannhet, får være slik. Det er ikke så viktig. Dette handler om en generell fripolitisk «showdown» som skal bekjempe dem som står i veien for enkeltmenneskets frie utfoldelse, dem som motarbeider og forsøker å ødelegge valgmuligheter for mennesket og dem som forutsetter at de har automatisk relevans i andre menneskers liv i kraft av at de visst har monopol på en aktivitet. Og én etappe her er NFF versus IFS. Men det blir ikke så enkelt som en skulle tro. For det er klart at setningen øverst ville vært Espelunds kjappe exit hvis den ble stående slik alene, uten å forkludres. Det er vel få som applauderer monopol i disse dager. Og plutselig er Karen Espelund blitt en ivrig tilhenger av sunn konkurranse og flere valgmuligheter for mennesket, i setningen etter faktisk: «Imidlertid har NFF som organisasjon vært forsiktig med å kritisere IFS all den tid NFF ikke selv har hatt et alternativt tilbud. Nå er vi på banen, og så får det være opp til den enkelte å bestemme seg for hvor man vil være med». Sverdstøtet fra Espelund kommer helt avslutningsvis: «Det er vel også i henhold til Hartvedts «fripolitiske» tankesett?» Og med en slik skamløs innpakning får NFF fortsette med stikkerne sine, uten at for mange oppvakte penner får kløe. Men schizofrenien burde være mer enn synlig. Vær skvær, snakk ikke først om totalt eierskap og deretter om frihet og konkurranse.
IFS har på 10 år samlet 20.000 indoor-lag i den skandinaviske turneringsserien i innendørsfotball, og tusenvis av mennesker har hatt herlige opplevelser og spilleglede. I kulissene har vi som kjent fått smake espelundenes rette jeg. Det ender nå. Og kanskje får vi også se en fripolitisk omvendelse av espelundene de neste 10 årene?»
27. februar 2008. Forfatter: Hans Larsen.
«Historien om de noe mystiske og lite tilgjengelige Hartvedt-brødrene har nådd et nytt nivå. Dagbladets kommentator, Esten Sæther, var ikke tidlig ute da han for noen uker siden tok et krast oppgjør med brødrene i kommentaren «Lille speil på gulvet der». For ingen må tro at (..) Hartvedt har stiftet Fripolitisk Bevegelse bare for å ha et verdi-referansemateriale når [han] i disse dager knuser tilbake mot NFF og andre som har stått i veien for [hans] fripolitiske livs-joyride, i debatten på dagbladet.no. Sæther plukker opp en tendens som er videre og viktigere enn dette. Videre og mer alvorlig.
Den fripolitiske bevegelsen, som omtales som et politisk parti og en movement, er en viderebygging av det innendørsfotballen har bygget sin suksess på: det egoistiske budskapet. Denne gang handler det ikke bare om idrettsglade mennesker. Nå handler det om samfunnet som helhet. (..) Hartvedts nedsabling av NFF, Drillo og deres kollektive verdier opp igjennom årene, byttes nå ut med en nedsabling av demokratiet og velferdssamfunnet.
Innendørsfotballens suksess skal en umiddelbart betrakte som et illevarslende omen. For den reflekterer en trist endring i tankegangen blant unge, som brødrene Hartvedt kommer til å utnytte for alt det er verdt i spredningen av sitt fripolitiske budskap. Brødrenes fripolitiske manifest er kanskje en ekstremvariant av det unge moderne sinn, der det slås fast at «egoisme er bra», «du skal og du bør ingenting», «du er den svake, hjelp deg selv», «ditt eneste mål er maksimal trivsel for deg selv» og «det finnes ingen historie». Men ikke tro at ekstremiteten vil tappe budskapets slagkraft. Tvert imot. Det er nettopp brødrenes ekstreme fotballideologi og debatt som har skapt futsalbevegelsens suksess. Dette vet Esten Sæther når han som en ansvarlig kommentator tar tak i dette før en svulmende unnfangelse.»
«Det fripolitiske budskap må (..) tas ved roten. «Det eneste fripolitiske målet er maksimal trivsel i nuet», heter det i manifestet. Når du dette målet i nuet, er du vellykket, heter det. Det uforpliktende samfunn er godt for den som faktisk klarer å oppnå dette målet. De andre, som ikke har de samme forutsetningene for å klare det som de virile Hartvedt-brødrene, står igjen alene. Karen Espelund skrev for noen dager siden at NFFs oppgave er «å skape et fotballtilbud til alle som ønsker det». Ja, NFF forlanger forpliktelser fra sine medlemmer, i motsetning til den svært uforpliktende innendørsfotballen. De gjør det fordi de har forståelse for at mennesker har ulikt utgangspunkt, og med forpliktende medlemskap og kontingenter kan de garantere alle et stabilt tilbud som vedvarer, også for dem som ikke når makspunktet i livet og som ikke lykkes helt. Det er ikke NFF som trenger en fripolitisk omvendelse, som Hartvedt (..) etterlyser, det er [Hartvedt] som trenger et lynkurs i felles ansvar for menneskeheten, ulike forutsetninger og at det «tvungne fellesskap» er den beste løsningen etter flere tusen år med prøving og feiling.»
6. mars 2008. Forfatter: Frank Horn Hartvedt.
«Mens Karen Espelund, Esten O. Sæther og nå sist Hans Larsen i innlegget «Langt mer enn en fotballkrig», lovpriser det tvungne fellesskap – det tyranniske megademokratiet – viser trafikktall på nett at stadig flere mennesker gjør seg kjent med det fripolitiske manifest. Og til en generalsekretær i Norges største særforbund, en kommentator i et toneangivende, riksdekkende medium og ikke minst en fotballtrener og en lærer, legges følgende manual ved til den fripolitiske erklæring: ikke les manifestet som en beskrivelse av «[Hartvedts] fripolitiske livs-joyride» (ref. Hans Larsen). Les manifestet utelukkende som et evangelium til akkurat deg. Bli glad i deg selv og dine muligheter i dine tilmålte nu. Og i stedet for å skyte rygg og bli gretten av tilgrisede og belastede begreper, se heller den inspirerende og givende kraften i «egoisten». Eller «primadonnaen», som tidligere landslagstrener Egil Drillo Olsen uttallige ganger hånlig har kalt ham. Fulgt opp av Karen Espelund og NFFs massive utarbeiding av trenerkurs og spillemønstere som har invalidisert primadonnaen, og gjort elegante dragninger og overstegsfinter til antikviteter. Godt hjulpet av Dagbladet-kommentator og forbundstreneren Esten O. Sæthers årelange hyllest til den norske vitenskapsidretten. Hans Larsen er bare en av mange fotballtrenere som har latt seg bedåre av Dagbladet-mitraljøsen. Og vips, så er den fremragende teknikeren, eneren – «egoisten» – blitt en uglesett utpost. Noe godt er gjort til noe dårlig av mennesker i ledende roller som ikke skjønner enerens potensielle kraft – kraften som oppstår når eneren får slippe seg løs nærmest ubegrenset, og når de som «ikke har de samme forutsetningene for å klare det (lykkes) som de virile Hartvedt-brødrene» (ref. Hans Larsen), blir bevisste på kraften.
«Trives du maksimalt i nuet, har du nådd ditt mål. Du er vellykket», står det i den fripolitiske erklæring. Og videre: «Den som er glad, gjør glad. Den som trives, skaper trivsel. Du gir honnør til det vellykkede mennesket. Du bruker ikke ditt nu til å misunne det vellykkede mennesket, du bruker ditt nu kun til å bli et vellykket menneske selv. Du ser ikke på det vellykkede mennesket som demotiverende og symbol på noe som er uoppnåelig for deg. Du bruker det vellykkede mennesket kun som inspirasjon for deg selv». Introduksjon av det fripolitiske drømmebildet: Egil «Drillo» Olsen hyller primadonnaen, Karen Espelund legger spillemønstere til side og arrangerer inspirasjonsseminarer med primadonnaen som sprudlende forkynner, Esten O. Sæther annonserer og refererer spenstig, og Hans Larsen kan ikke komme seg kvikt nok ned på fotballbanen for å tilrettelegge og forkynne valgfrihet for sin stolte og rake primadonna, for å gjøre ham til en enda mer markant gulrot for de andre lovende guttene og jentene på laget. For i denne settingen ser ikke de andre små, glade tassene på lagkameraten sin som en djevel som vil knuse deres selvbilde. De har snuten mot «det lille speilet på gulvet der» (ref. Esten Sæther). Og innimellom gløtter de opp på primadonnaen for å hente mer bensin. På veien mot maksimal trivsel i sitt dyrebare nu.
Ja, dette er langt mer enn en fotballkrig, Hans Larsen. Den skamløse dukkingen av den kraftfulle «egoisten» i livet skal ende, og det tvungne fellesskap skal begrenses og avgrenses. Den fripolitiske bevisstgjøringen – budskapet om at det bare er du selv som kjenner dine sanser og vet hvordan disse tilfredsstilles maksimalt, at du med tilmålt tid er kresen, og at valgfrihet dermed er et ubetinget krav – er den ekte empati og nestekjærlighet.»