På et spesielt område. I går møtte jeg lederen for Rogaland-avdelingen i Human-Etisk Forbund, i Stavanger.
Helge Haave (bildet) heter mannen som leder avdelingen. En meget behagelig og hyggelig mann jeg hadde gleden av å samtale med. Det ble definitivt et inspirerende møte i går.
Human-Etisk Forbund er en partipolitisk uavhengig organisasjon som har om lag 160.000 medlemmer i Norge. I andre europeiske land, og i USA, når ikke tilsvarende bevegelser, som American Atheists, opp til et slikt tall. Jeg var meget overrasket over å høre at de er planetens største humanistiske organisasjon. Det er altså ikke veldig mange mennesker i denne verden som slår seg sammen med andre mennesker for å blant annet kritisere religion.
Human-Etisk Forbund arrangerer humanistiske seremonier og danner humanistiske fellesskap. Det var dette som dro Haave mot bevegelsen for mange år siden. Etter å ha besøkt forbundets såkalte filosofikafeer med nysgjerrighet, ble han så inspirert av samtalene med likesinnede at han ble hektet – og fort følte at han hørte hjemme der han var kommet. Etterhvert ble han økonomiansvarlig i styret regionalt, og nå er han altså leder for forbundets regionale aktiviteter.
Haave tror mange av ateistene og agnostikerne som utgjør medlemsmassen i forbundet, hovedsakelig er med på grunn av det som det sosiale felleskapet tilfører dem. De er glade i det sosiale samholdet. Men hva med det religionskritiske aspektet? Haave erkjenner at Human-Etisk Forbund er blitt langt tammere når det kommer til troskritikk enn det som var tilfellet tidligere. De er ikke redde for å markere sine standpunkter tydelig når det gjelder maktmisbruk i religiøse fellesskap, men det ser ut til at det å gå løs på doktriner og troslære er mindre populært nå. Det skaper bare dårlig stemning, mener Haave. De vil ikke være «misjonærer», folk får tro på det de vil så lenge de oppfører seg greit overfor andre, er beskjeden fra regionslederen. Men bør det være så enkelt? Hva med foreldre innen islam og kristendommen som forteller barna sine fra de er bittesmå at helvete venter dem hvis de ikke følger deres tro? Hva med at de forteller sine forsvarsløse små at de ikke vil få se mamma og pappa igjen hvis de ikke beholder troen, slik skriftene forkynner? Og hva med dem som forteller podene sine fra de er ørsmå at det pappa og mamma tror på er det rette og sanne, uten å fortelle ungene at det finnes mennesker som mener at det pappa og mamma tror på er feil, galt – at det finnes andre virkelighetsoppfatninger og trosretninger der ute. Er ikke alt dette forferdelig atferd fra foreldre – som må slås hardt ned på? Bør man ikke gå knallhardt i strupen på skremselen og indoktrineringen?
Når jeg snakker om dette bruker Haave sterke ord om atferden til slike foreldre. Ondskap og overgrep, er to av ordene han bruker. Og psykisk terror blir nevnt. Han mener sågar at man bør snakke om barnevern. – Skremselsbildene i oppveksten vet vi kan være skadelige, sier han. – Det kan gi angstlidelser for enkelte.
Når det gjelder indoktrineringen, sier han plutselig: – Dette skal jeg ta videre. Det er verdt å tenke på akkurat den vinklingen. Vi kunne kanskje gått mer ut i avisene og vinklet bestemte saker, det kunne vi kanskje gjort mer av. Det er virkelig galt å ikke opplyse sine barn om at det er alternativer til troen en selv har. Foreldre eier ikke ungene sine. De må respektere at barnet sitt er en person, og tillate barnet å tenke over ting selv. De må respektere barnets tanker og valg. En må ikke diktere, sier Haave.
Etter det Haave kjenner til har ikke Human-Etisk Forbund adressert dette problemet offisielt, for eksempel på ens websider. Haave sier at han naturligvis kan se at foreldre som har en sterk trosmessig overbevisning er livredde for at barna deres skal miste troen sin. – Men «tough», sier han. – Ungene er ikke deres eiendom. Opplyser du ikke barna dine håndterer du ikke foreldrerollen din ordentlig.
Han understreker naturligvis at en stat skal passe seg for å snuse for mye i barneoppdragelse. Vi vil ikke ha et totalitært helvete. Men hardtslående kritikk er på sin plass.
Din religion begrenser deg, ikke meg.
Ellers i samtalen med Haave kom vi inn på religiøse som bruker demokratiske kanaler for å påtvinge andre sin moral. Man så dette for eksempel i pornografidebatter for mange år siden. I likhet med meg har ikke Haave et fnugg av interesse i kroppen sin omkring det å fortelle folk hvordan de bør leve livene sine. Han synes det er et merkelig fenomen at «folk hisser seg opp» over det andre gjør. Man bør heller konsentrere seg om det en selv gjør, mener han. Uttrykket «din religion begrenser deg, ikke meg», ble nevnt.
Haave håper ellers at journalister, redaktører og politikere i fremtiden gir Den norske kirke mindre oppmerksomhet enn det som er tilfellet nå. Han nevner en sak for en del år siden, som dreide seg om en liten naturkatastrofe, der det dag ut og dag inn ble laget sorg-reportasjer på NRK hvor utelukkende prester fikk en mikrofon i fleisen for at de skulle si noe fornuftig. – Hvorfor ikke intervjue en kommunepsykolog eller andre? Det der irriterte meg. Det er litt sånn «sånn har det alltid vært», sier Haave.
Spørsmålet jeg gledet meg mest til å stille regionslederen før møtet handlet naturligvis om det spirituelt potensielle. Som meg avviser Haave skriftene innen kristendommen og islam og andre religioner. Men i motsetning til meg har han ingen tro på at vi har en sjel eller ånd som vil leve videre etter at vi er død. Det er hans personlige mening, og ikke noe alle i Human-Etisk Forbund mener. Han kjenner ikke til at spørsmålet rundt det spirituelt potensielle har vært adressert offisielt i Human-Etisk Forbund. Han mener det er en interessant diskusjon.
Hvordan kan noe komme fra ingenting? Vi mennesker kan lage så mange laboratorier vi vil, vi kommer aldri til å kunne i være i stand til å svare på det spørsmålet. Og hva med bevisstheten? Vi kan ikke putte den under et mikroskop. Det kan vi glemme det. Så hva er bevissthet for noe? Vi kommer aldri til å kunne være i stand til å svare på det spørsmålet.
Gir ikke kombinasjonen av det overnevnte grunn til å åpne for noe overnaturlig? Det er jo slik jeg ser det noe «gibberish at play» her. Noe over vår forstand.
Haave åpner for muligheten for at fysikere kan finne en forklaring i forbindelse med førsteårsaksproblematikken. Når det gjelder bevissthetsspørsmålet er han opptatt av sammenhengen mellom kropp og sinn. Man ser denne tydelig når et menneske blir sykt, påpeker han. Folk med Alzheimers og hjerneskader for eksempel, endrer personlighet, sier han. Haave nevner et eksempel hvor en mann fikk en jernstang gjennom hodet og overlevde. Stangen ødela litt av pannelappen, hvilket gjorde at mannen mistet evnen til å tenke fremover og planlegge ting. Han mistet visstnok evnen til empati også.
Haave aksepterer likevel at bevisstheten er et «mysterium» som vitenskapelig metode bare heiser på skuldrene av. – Men har det noe å si om det er noe utover dette livet? spør Haave. – Hvorfor bry seg, det har jo ingenting å si for måten jeg velger å leve livet mitt på.
Haave trenger ikke en gud eller en hinsidig makt for å vite med seg selv at man ikke skal drukne eller brenne mennesker levende. Sånn ondskap er det kun guder som bedriver.