Niccolò Machiavelli skrev Fyrsten. Det er det mange som vet. Ikke like mange vet at han hadde primært to hovedfokus i livet. Når han ikke hadde erotiske eventyr her og der, da gikk han heller over på krigsstien. Det var sex og krig altså. Vi snakker ikke om et «timorous deer» med andre ord. Eller en streiting.
Machiavelli var en livsnyter. Det var Hercule Poirot også. Men når steg pulsen til den belgiske detektiven i veldig stor grad? Hadde skarpe og sikkert berettiget selvtilfredse Hercule smakt på tilværelsen til Niccolò tror jeg mysteriene på kontoret i Whitehaven Mansions hadde bleknet. Men det er vanskelig å se for seg Poirot kun iført en tanga – eller med militære dokumenter strødd utover den ripefrie og symmetrisk dekorerte kontorpulten hans.
Så joda, «the little things» kan være topp, men la oss være ærlige; når pulsen går til himmels og emosjonene herjer, da er du på det øverste nivået. Opplever du slikt i stor grad vender du aldri tilbake til «Whitehaven».