I grunndokumentet på maksima.no er det en del personlig informasjon om meg, deriblant noen innlegg om min fotballbakgrunn. Du kan lese om å være under D-trenernes åk, du kan lese om Åsane ILs edleste årgang og du kan lese om en viss landslagshøvding som bidro sterkt til å drepe gleden ved å spille verdens vakreste spill. Minnene fra den lille banen i gaten i Barkaleitet og durabelige oppgjør på Ekebergsletten i Oslo er mange og gode. Gressturneringene i tenårene var generelt fine opplevelser. Men resultatene gikk ikke alltid veien, selv om jeg spilte på temmelig gode lag. Her er tre fadeser jeg husker veldig godt. I en av dem ble jeg imidlertid forelsket.
Jeg tipper jeg var 16. Det var «fylkeslandskamp» (eller kamper?) i Wales hvor et utvidet kretslag fra dengang Hordaland møtte kremen i et område i Wales. Jeg representerte IL Sandviken. Midtbanekollegaen min var eleganten Gabriel Criales fra Bjørnar. Jeg tror vi kan driste oss til å si at det var et bra tospann. Helt til vi møtte to konkurrenter i Wales. To rabiate unge krigere som tok oss fullstendig på sengen. Vi var vant til å utføre bedagelige piruetter og avslappede, slepne dragninger, det kunne vi glemme her. Det skjønte vi fort. Jeg tror ikke vi kan kalle det noe annet enn en kulturkræsj. Vi ble fullstendig løpt i senk, og brutalt taklet før vi var i nærheten av å tenke ut noe fiffig. Jeg har aldri opplevd å bli så fullstendig begravet i en fotballkamp. Det var sjelden kost og vi tapte så det sang. Men det utrolige var det som skjedde mot slutten av kampen. Jeg hadde håpet det holdt å bli ydmyket spillemessig, men det var ikke det som skjedde. Treneren til Wales-laget var rasende (!). Hva? Han frådet på sidelinjen og naglet blikket i de to dominantene sine på midtbanen. Jeg husker ennå ordene som ble slynget iltert mot en av dem: «That’s not acceptable Bambi!». Hva? De var jo guttekonger, helter. Og så ble de slaktet? Jeg reiste fra øyen i skam.
Rundt samme tid, mener jeg, var det cup i England med IL Sandviken. Laget var bra, ikke glimrende. Vi hadde blant andre den uforutsigbare driblefanten Rune Kandal, bohemen, og hurtigtoget og goalgetteren Jarle Gullaksen i troppen. Hvordan det hele artet seg? Vi røk og vi røk og vi røk. Vi var i fotballens hjemland, da hjalp det ikke at vi hadde en Skansemyren- og en Bjarg-skalp i lommen. Men selv om alt gikk rett vest var det en ting som var litt artig – og gull. Det motiverte trenertalentet Espen Eriksen tok rollen som komiske Ali. For selv om tapene haglet, og håp var ute, så haglet også Any Given Sunday-talene, og Eye of the Tiger ble spilt høyere og høyere for hvert tap. Dét er sånn en fotballtur skal være. Og den låten i garderoben! Med lukkede øyne. For noen minner de gressturneringene er.
Norway Cup. Åsane smågutter 1. Jeg var vel 13 år. Dette var virkelig et talentfullt lag, på det tidspunktet anført av slepne Robert Jacobsen. Sikkert det beste laget i Norge. Men gjett om vi møtte våre overmenn i sluttspillet. Vi skjønte ikke hva som traff oss. Alle snakket jo om de sør-amerikanske lagene på Ekebergsletten. Det gikk gjetord. Men da vi møtte Cantolao forstod vi at de ordene ikke var rettferdige. Kanskje det var i den kampen jeg for alvor forelsket meg i fotballkunst, selv om bildene i fotoalbumet etter endt kamp heller taler om en forpint jypling. Vi ble rundspilt. Robert Jacobsen ble redusert til en langsom og bakstreversk middelmådighet. Men verst av alt – eller best av alt; banens ener, banens gigant, banens glitrende artist hadde én arm. Jeg glemmer det aldri. Vakkert!