Vinteren 2001. Trondheim. Snøkaos. Biltur. Verden var perfekt. Drømmer gikk i oppfyllelse måned etter måned, idealer ble frontet overfor tusener, inspirasjonsnivået var skyhøyt – og Jahve hadde tapt kampen om Frank Benjamin så det sang.
Og alt dette var akkompagnert av Chesney.
Jeg glemmer det aldri. Som dere vet er musikk en viktig del av min «maximum happiness». Både melodi og lyrikk. Med en gutte-engels stemme sang Chesney en hymne til seg selv – og han ville at andre skulle gjøre det samme. Akkurat som Whitney.
Den bilturen i snøkaoset med Chesney på fullt står i dag for meg som et av de viktigste øyeblikkene i mitt liv. Mer enn noen gang før opplevde jeg «the untrammeled delight in every possibility of existence» – og jeg gir den unge mannen fra Windsor litt av æren for det. Jeg følte meg definitivt som «the one and only». Jeg visste at jeg var på en egenartig vei. Jeg visste at jeg var i ferd med å «make my life extraordinary». Det er lite, knapt noe, som slår følelsen av å vite dette. Ja, jeg har adressert Niccolò og Hercule og høy puls og heftige emosjoner. Men igjen, følelsen i bilen i Trondheim var helt helt der oppe. Jeg var stolt av «my pursuit», «me pursuing». Jeg elsket meg selv.
Whitney ville elsket det.