En hendelse fra barndommen jeg alltid vil huske handler om to guttekonger. Bengt og Sat. Bengt var kongen i Barkaleitet. Sat hadde vunnet respekt i Rollandslia. Jeg mener å huske at de begge var mellom to og fire år eldre enn meg. Det er uansett mye når du er en liten tass.
Bengt var en liten kraftig plugg og gatens beste fotballspiller blant de eldre gutta. For meg som hadde fotball som livets mening var Bengt en legende. Jeg vet ikke om han var så overmåte talentfull, jeg husker ikke ferdighetene hans utover at han var lynkjapp, men jeg vet at han hadde et navn. Han var Bengt, og alle vi pjokkene visste godt at var du Bengt var du best. Jeg kjente ham ikke, han var jo en del eldre enn meg; han var bare en du var veldig var på i bakhodet. Et stykke ut i tenårene ble han tatt ut på en landslagssamling etter å ha imponert på Ekebergsletten i Oslo. Jeg husker jeg så ham på Storbanen ved Rolland skole like etter uttaket. Det var helt spektakulært inspirerende å se ham da. Bengaen hadde klart det.
Sat husker jeg ikke mye om. Jeg vet ikke om han spilte fotball en gang. Men han hadde rukket å bli sagnomsust i gaten i ung alder. Han var kjent som en tøffing, en du ikke hadde lyst å komme på kant med. Jeg mener å huske at det gikk mye rykter om at han var karate-ekspert og en autoritet på ninjastjerne-området. Det hele var så eksotisk som det kunne få blitt. Sat var en mystisk skikkelse i min barndom. En det gikk gjetord om. Han var sikkert en fin type.
Men plutselig en dag gikk alt helt galt. Bengt og Sat havnet i kamp. Slåsskamp. I hjertet av Barkaleitet/Rollandslia; den lille fotballbanen ved barnehagen, mitt favorittsted på kloden sammen med Storbanen – og Pumabanen.
Jeg husker ikke hva som førte til slåsskampen, men det ble stor ståhei. Det var slikt du ser på film. En skokk med unger som står i ring rundt to guttunger som hamrer løs på hverandre. «Hele» gaten var der. Jeg mener å huske det ble brutalt. Det var blod muligens. Og av en eller annen grunn så tok alle Sat sitt parti. Om det var fordi han vant slåsskampen vet jeg ikke, men jeg husker hatet mot Bengaen var intenst den ettermiddagen. Litt rart egentlig, han hadde jo et navn. Han var jo Bengt. Vi stod alle på den lille fotballbanen og så guttekongen tusle forslått bort fra banen mot lekeplassen et lite steinkast unna. Der satte han seg ned, mutters alene. Og han gråt, tror jeg. Og alle så på ham. Og alle hyllet Sat.
Men ikke Frank Benjamin. Eller Benne, som «villmannen» Kato kalte meg. Eller Frank Badminton som Erik B. kalte meg.
Jeg forlot banen. Og gikk mot Bengt. Og alle så det.
Jeg har prøvd å huske hva jeg tenkte der og da. Det eneste jeg vet er at jeg var veldig klar over at han denne ettermiddagen hadde fått alle i mot seg. Og jeg hadde tenkt å si til helten min at jeg støttet ham – foran alle.
Å kaste klinkekuler var en svært populær geskjeft i min barndom. Alle ungene elsket lek med klinkekuler. «Melkisene» var de mest populære kulene. Det var de helt hvite klinkekulene. Også de blå kulene stod høyt i kurs.
Da jeg kom bort til Bengt antar jeg at jeg har sagt til ham at jeg var på hans lag. Jeg husker ikke hva jeg sa. Men jeg husker han ble oppriktig takknemlig for at den lille guttetassen stod opp for ham. Han tok frem en svær pose. I den var alle klinkekulene hans. Og han gav meg posen. Alle kulene var blå.
Jeg husker godt den følelsen jeg fikk da han gav meg posen. Det var elektrisk. Det gjorde meg så ufattelig glad.
Det er kanskje ikke en veldig heftig historie. Men jeg vil alltid huske den stunden med Bengt. Jeg stod opp for han som var min inspirasjon.