Theodore «Ted» Robert Bundy, et av de største avskummene verden har vært vitne til, var interessant fordi han var et avskum, et stilig og sjarmerende avskum. Jeg har sett smilet hans. Jeg skjønner at det smilet fikk enkelte til mer enn gjerne å hjelpe en mann med armen i et fatle, en arm som var så frisk som den overhodet kunne få blitt.
Jeg studerte Ted Bundy for mange år siden. Jeg leste noen bøker om ham og så en rekke dokumentarer, ja til og med et par spillefilmer. Hvordan kunne en ung mann som til en viss grad så ut til å ha en lovende karriere i det republikanske partiet i USA, plutselig begynne å drepe og skjende unge vakre kvinner over en lav sko? Han endte opp med cirka 30 sjeler på samvittigheten, noen spekulerer i om tallet er rundt 100.
En ting jeg merket meg ved dette fjolset den gangen var at han uttalte at han ikke helt så poenget med å ha venner. For hva skulle han med det? Han var mer enn nok opptatt med å slakte mennesker. Som han sa: Pornoen han så på holdt ikke lenger, han trengte noe mer. Mer spenning og nytelse. Og hvis pur ondskap måtte til for å oppnå det, så var det uproblematisk for «the All American Boy» – som forøvrig hjalp mennesker med å nøste opp i selvmordstanker på fritiden.
Dette erkefjolset hadde altså sin helt spesifikke «maximum happiness». Og som en som ikke nøyde seg med det nest beste, var det relativt uinteressant å spille bowling med en Jonas, spille ping pong med en Jesper, eller snakke om politikk og favorittrestauranter med en Jørund.
Vel, jeg er en av dem som applauderer «maximum happiness at all times»-tankegangen, som dere vet, og hvis det er slik at helt vanlige vennskap, dype eller mindre dype, veier mindre enn andre ting i et «maximum happiness at all times»-perspektiv, vel, da velger du bort slike vennskap da. Ted valgte vekk vennskap til fordel for ondskap. Andre velger det vekk til fordel for mer vennlige affærer.
Personlig har jeg alltid satt pris på menneskelige relasjoner. Inspirerende relasjoner. Som dere vet har jeg et «upper echelon»-forhold til min kone. Jeg har brukt ordet radarpar tidligere.
En side ved meg som muligens ikke er så veldig vanlig der ute – jeg vet ikke – er at jeg aldri har vurdert «bowling-vennskap» som interessante. «Small talk-vennskap». «Se på Tippekampen-vennskap». Vennskap og relasjoner jeg har hatt opp igjennom årene har vært knyttet til et mål jeg ville oppnå, for eksempel IFS-utbredelse eller kunnskapserververing med et politisk mål luskende i bakgrunnen. Hvis Ted Bundy hadde fulgt min oppskrift – for å forklare hva jeg mener – så hadde han funnet seg en drapsvenn, en han kunne utføre skammelige bestialske drap med, og senere diskutere dem fyrig over en kopp te, i tillegg til dype samtaler om eksistensen. En kaptein gjerne, som Abner var for David.
Ondskapsfulle Ted Bundy dummet seg ut på alle bauger og kanter. Og han tok helt feil, spør du meg. «I do see the point in friendship», sier Frank Benjamin Hartvedt I. Og jeg kan varmt anbefale å gjøre det på min måte.