Sier mannen som skapte Tyler Durden (bildet) – og ble ham. Han sier det til Marla Singer.
Jeg hadde en diskusjon med fruen og svigermor for noen uker siden. Jeg tok opp et interessant spørsmål som hadde dukket opp i hodet mitt og som jeg hadde tenkt på en stund. Både fruen og svigermor fikk noe å tenke på, sa de.
For Marla må det har vært spesielt å møte «Tyler». Vi vet at hun ble sterkt opphengt i ham. Hun elsket ham.
Hvis du møter en Marla – eller en spenstig Trygve – gjerne «at a very strange» tidspunkt i ditt liv hvor du er spesielt åpen for nye impulser, og det oppstår det som mange kaller kjemi, kan veien være lagt for sterk inspirasjon. Det kan bli lange intense samtaler, det kan bli latterbyger, det kan bli felles fantasier og drømmer – det kan bli sex (hvis det er aktuelt), det kan bli bånd, det kan bli lojalitet.
La oss si at Marla eller Trygve jevnlig forteller deg hvor enestående du er, hvor briljant du er, hvor hyperintelligent du er, hvor ytterst sjarmerende og karismatisk du er, vel, da blir du glad. Kanskje til og med henrykt. Spesielt siden det kommer fra et menneske du er begynt å sette stor pris på.
Tiden går og rosen fortsetter. Marla eller Trygve bidrar sterkt til å gi deg «maximum happiness» i nuet.
La oss si at tross alt det ovenstående så dabber forholdet av og kontakten reduseres til ingen kontakt. Så går det noen år, og så får du høre at Marla eller Trygve snakker nedsettende om deg. I presens. Men at de også gjorde det den gangen de fortalte deg hvor fantastisk du var, bak din rygg. Er det forstemmende?
Tentativt svar: Nei, fordi det ikke er relevant i et «maximum happiness»-perspektiv.
Da Marla eller Trygve roste deg opp i skyene den gangen, gav det deg glede der og da. Du visste ikke den gangen at Marla eller Trygve var falsk på den måten at han eller hun sa andre mindre positive ting om deg til andre. Kanskje var Marla eller Trygve ambivalent i forhold til deg. Kanskje løy de her eller der. Men spiller det noen rolle for deg? Jeg antar at all rosen fra dem ville falt til jorden hvis du hadde oppfattet den som helt urimelig i forhold til realiteten, slik du selv så det. Du tok rosen til deg fordi du i det minste anså den som ikke helt uberettiget. At du nå får høre at Marla eller Trygve kaller deg for en dåsemikkel eller en lømmel, bruker du ikke tid på i nuets nu. Marla eller Trygve inspirerte deg den gangen – i nuet – det er et faktum. Det er det du fokuserer på.
Eller? Det er i hvert fall et interessant fenomen å diskutere.