Som jeg har fortalt tidligere arbeider jeg for tiden fra mange forskjellige steder i Bergen, deriblant Galleriet i Bergen sentrum og Lagunen i Fana. Jeg passer alltid på å sette meg «midt i smørøyet» på de ulike stedene, der folk spankulerer forbi meg i hopetall, rett og slett fordi jeg liker «people watching» innimellom tastingen og tenkingen, og fordi det gir en følelse av noe dynamisk, et ord jeg forøvrig alltid har likt. Alle de interesserte blikkene, smilene, folk som kommer bortom og hilser på – alt er gull. Jeg trives virkelig slik jeg jobber nå.
Men to hendelser dette halvåret har vært av det merkelige og mindre hyggelige slaget. Og da måtte jeg ta affære naturligvis. På en litt fiffig måte om jeg selv skal si det.
Den første hendelsen er fra toalettet på ett av stedene. Jeg slo lens og ante fred og ingen fare, spesielt siden jeg hadde Hey girl med Billy Joel på øret mens jeg lot det hele stå til, men da jeg åpnet toalettdøren og steg ut av båsen, ble jeg møtt av en ilter liten mann, som var helt svart i blikket. Og han hadde stang. Vaskestang. Han var rasende over at jeg hadde gjort noe så frekt som å urinere når toalettet var stengt, og at jeg oppå det hele hadde, slik han så det, ignorert hans høylytte påpakninger om å forlate båsen sporenstreks. Vel, jeg hadde kun hørt Billy og jeg hadde ikke sett noe skilt som forbød adgang. Og det fortalte jeg ham. Ikke det om Billy, men at jeg hadde hatt musikk på øret, samt det med skiltet. Men på hans vakt kunne jeg glemme forståelse. Asingen fortsatte, fremdeles med svart blikk, og nå beveget han seg mot meg. Da lurte jeg en stund på om han var en farlig mann rett og slett. Jeg er ikke akkurat spedbygd, og han var spedbygd. Var han gal? Jeg ble forbannet av den aggressive oppførselen og den absolutte urimeligheten, så da så jeg ingen annen utvei enn å forme det olmeste blikk jeg var i stand til, og så naglet jeg det i øynene hans mens jeg rolig trakk ned 5.11-genseren min på venstre side og eksponerte min uovertrufne frihetstatovering på brystkassen. Da fikk pipen en annen lyd. På sekunder var det ville blikket borte. Så da vasket jeg hendene og stakk. Jeg elsker den tatoveringen.
Den andre hendelsen var enda mer absurd. Jeg satt og tastet, og plutselig så jeg at en ung mann satt og stirret på meg, og han var enda mer spedbygd enn den andre karen. Jeg så vekk to ganger, men han fortsatte å bore blikket sitt inn i mine øyne. Og det var ikke et spesielt vennlig blikk heller, nøytralt hvis jeg skal være generøs. Uansett, noe slikt gjør du rett og slett ikke. Da er det noe i veien med deg, det vet vi alle. Så da ba jeg ham høyt om å vende blikket bort, og signaliserte det samme med fingeren min. Men det kunne jeg glemme. Var han gal han også? En ung mann med et skulderparti på nivå med en skjønn ballerina og han yppet seg ut av det blå? Interessant selvsagt – og helt ubegripelig. Jeg satt jo bare der og jobbet, jeg hadde ikke enset ham før jeg så hans dype og kompromissløse interesse for meg. Og plutselig reiser han seg fra stolen sin. Ballerinaen. Og strener mot meg. Da tenker jeg kniv. Har han kniv? Og hvem er dette? Forveksler han meg med en annen? Så da bykset jeg mot ham. Han rygget. – Hva gjør du på? utbrøt jeg. – Hva holder du på med? Sett deg ned på stolen din med en gang. Hans respons, selv om jeg tårnet over ham? – Nei, og hva skal du gjøre med det? Vel, jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre med det. Stikkord: 5.11-genseren min og et kunstverk. Situasjonen var avblåst på sekunder. Det var nok. Han gikk og satt seg slukøret, og så ikke opp fra computeren sin den neste timen. Jeg fortsatte å taste. Hva det der var for noe aner jeg ikke, det var helt bisarr. Men det var svært tilfredsstillende å igjen oppleve kraften i frihetsmesterverket – de spisse hornene.
Vi vet hva begge de to karene ovenfor tenkte da genseren gikk ned. De tenkte det de skulle tenke. At han der kjenner folk som kjenner folk som kjenner folk. Det er utrolig hva litt blekk kan avstedkomme.
Igjen, verden bugner over av greie mennesker. De to karene var bare litt krydder de.