For mange, mange år siden så jeg en spillefilm om en eldre velrennomert forsker og hans unge forskningsassistent. Jeg mener å huske at handlingen var lagt til 50- eller 60-tallet.
Et stykke inn i filmen gjør assistenten en oppdagelse som fører til en banebrytende ny kunnskap. Hendelsen er betydelig i den akademiske verden. Og hva skjer? Den garvede toppforskeren tar æren for assistentens arbeid i presentasjonen av funnet. Etter det jeg kan huske blir ikke assistenten en gang nevnt.
Jeg kommer i farten ikke på mange filmer som har gjort meg mer opprørt enn den filmen. Det var en sann historie, og gjennom hele seansen var det en prøvelse å være vitne til en slik type ondskap og samtidig frykte at den unge fortvilte assistenten ikke til slutt skulle tilkjennes æren for den enorme prestasjonen.
Jeg har ofte lurt på om lignende ting har skjedd opp igjennom historien i stor grad, innen akademia og andre steder.
Hvis prestasjon, skapelse og oppnåelse er sentralt gull i tilværelsen, ja da er det definitivt ondskap når noen stjeler æren for det et menneske har gjort gjennom fokus, gjerne helhjertet arbeid, drømmer og briljans. For meg er det, som med en del annen menneskelig atferd, ikke til å fatte at mennesker kan være i stand til å gjøre noe sånt. Til og med dyktige og reflekterte mennesker gjør det. I tilfellet over var det sågar en høvding som gjorde det. Hvordan kan det forklares? Her er det nok en del faktorer å legge på bordet. Men et sentralt punkt tror jeg er at personene som gjør dette klarer å bedra seg selv til å føle at «egentlig var det jo ting jeg sa og gjorde i forkant av prestasjonen som ledet frem til prestasjonen» o.l.. Men innerst inne vet de at det er ondskapsfullt vrøvl. Jeg kommer aldri til å forstå dette fenomenet. Jeg kunne brukt ord som pinlig, forkastelig, flaut, latterlig, skammelig og patetisk. Men glosen ondskap er den mest passende.