Da jeg skrev artikkelen «Drillo drepte gleden» i Santalgården i Bergen sommeren 1999, var et av Norges største balltalenter, Alex Valencia den første som fikk lese den før jeg sendte den over til Verdens Gang. For meg var Alex meget inspirerende, spesielt over noen måneder det året. Vi trente mye fotball sammen, noen ganger vi to alene, andre ganger sammen med en del andre rimelig bra spillere. Tanken min var å avlegge noen prøvespill for noen gode norske klubber.
Å snakke fotball med Alex Valencia er som å entre et tivoli, med variert tilbud, som syvåring. Det er hymne, salmesang og lovsang. Fyrig gospel. Den mannen elsker fotballkunstnere med hele sin sjel. Av og til ringte han meg bare for å fortelle at han nettopp hadde sett en vanvittig detalj fra en virtuos stjerne, og ofte var det fenomenet Ronaldo fra Brasil som ble tildelt sitt triumftog av mister Valencia. Det var et råkjør på detaljer. Hver elegante bevegelse i en spesifikk dragning fikk sin vurdering signert Alex, og jeg husker jeg smilte for meg selv. Han var henrevet av det han så, av excellence. Sikkert mye fordi han selv visste utmerket godt hvor mye spilleglede og trening som lå bak ferdighetene. Han var jo en fotballkunstner selv.
Og det var han virkelig. Jeg har ofte tenkt at Alex er en av de juvelene som kunne nådd den største stjernehimmelen, hvor spillere av Ronaldinho-format opererer, hadde det ikke vært for at det er så mange «maktsyke» trenere i denne verden; mennesker som tror de leder et symfoniorkester basert på fiks ferdige noteark, når de i realiteten sender ut mennesker på et gressrektangel hvor alt kan skje hvis folk får slippe seg løs.
Alex Valencia forvaltet sitt pund bedre enn sin neste i hele sin oppvekst. Jeg har snakket om inspirasjonskilder i min oppvekst og i mitt liv. Kanskje var Alex en viktigere kilde til inspirasjon for meg enn jeg har tenkt tidligere. Og det har med «boblen» hans å gjøre, tenker jeg. Hans «besettelse» når det kom til detaljer knyttet til overlegne små og store prestasjoner, og hans dype respekt og innlevelse når det kom til achievement.
Alex Valencia elsket livet. Fordi han utviklet seg og strakk seg hver dag, inspirert av the crème de la crème av vår tids ypperste kunstnere.
Legg igjen en kommentar