The truth is never simple and yet it is. The truth is we did kill him. By silence we consented because we couldn’t go on. But by Ares, what did we have to look forward to but to be discarded in the end like Cleitus? After all this time, to give away our wealth to Asian sycophants we despised? Mixing the races? Harmony? Oh, he talked of these things. (..) I never believed in his dream. None of us did. That’s the truth of his life. The dreamers exhaust us [with their blasted dreams] (Ptolemy, Alexander 2004).
Jeg mimret med en gammel følgesvenn for ikke så lenge siden. Plutselig fortalte han meg en historie om en gang jeg hadde gjort ham helt utkjørt i forbindelse med et samarbeid vi hadde. – Til slutt måtte jeg bare finne et rom og legge meg nedpå, Frank. Det var så mye – at det ble for mye, sa han. Han fortalte meg om en kjede av episoder i løpet av en dag der jeg hadde tatt helt av på alle mulige måter omkring det vi spesifikt samarbeidet om. Det var ikke slik at han følte seg direkte ukomfortabel med ting jeg gjorde, det var mer snakk om at han ikke hang helt med; etter hans smak ble ting kanskje litt for potent, litt for voldsomt, litt for grenseløst.
Jeg vet at det er spesifikke andre i min fortid som vil fortelle en lignende historie. Jeg tror disse vil si at de respekterte mitt driv, og at jeg inspirerte dem, men at akselerasjonen og enkelte innslag ble for heftige, hvilket kanskje gjorde dem litt avventende, passive og kanskje til og med desillusjonerte. Og utslitte.
Det er kanskje ikke alltid enkelt å samarbeide med et menneske som er oppslukt av sine egne drømmer, selv om drømmeren gjør alt han kan for å kommunisere med sine partnere for å undersøke om alle er fornøyde og motiverte. Noen ganger er det nok også slik at drømmeren ikke kommuniserer godt nok, hvilket nok sikkert har vært tilfellet et par ganger når det gjelder meg.
Det er imidlertid ingenting å gjøre med intensiteten til en drømmer. For du firer aldri på «maximum happiness at all times»-innstillingen.