For en del år siden, da jeg var midt oppi en del spennende problemstillinger knyttet til livsfilosofi, boret jeg litt i noen uttalelser fra tyskeren Friedrich Nietzsche. Jeg husker ikke nøyaktig hva de handlet om, men jeg mener å huske at det han forfektet utfylte noen av tankene mine som jeg hadde på det tidspunktet. Jeg var litt oppglødd. Det handlet kanskje ikke om noe så sterkt som en aha-opplevelse, men oppdagelsene mine var meget inspirerende husker jeg. Derfor sendte jeg en SMS til min kone. En lang en. En hel avhandling.
Da jeg hadde sendt meldingen avgårde, husker jeg at jeg var spent på tilbakemeldingen fra henne. Jeg skulle bli meget overrasket.
De av dere som har finstudert Maksimas grunndokument vet at min kone er like politisk engasjert som asfalt. Det høres kanskje litt underlig ut siden jeg alltid har ansett henne for å være min viktigste sparringpartner. Hennes manglende interesse til tross, hun ser og forstår mye. Hun har et svært godt organisert hode.
Sekundene tikket etter at meldingen var sendt av gårde. Minuttene gikk. Jeg tenkte: Se her ja, nå kommer det en lang melding i retur med spennende synspunkter og kanskje noen interessante innvendinger.
Så kom meldingen.
«Bæsjie.»
Det var alt som stod der.
Hun hadde fått nok. Hun var møkka lei av Friedrich Nietzsche. Som hun nå hadde omdøpt til Friedrich Bæsjie. Bæsjie.
I årene som fulgte lo vi godt av den hendelsen. Og det gjør vi den dag i dag.
Ser du hodeskallen på bildet ovenfor? Han heter Bæsjie, og har gjort det i årevis. Han fikk navnet til minne om min kones nydelige respons.
I årenes løp har jeg i ny og ne, hvis jeg har vært hjemme før min kone er kommet hjem fra jobb, satt Bæsjie ut på dørmatten utenfor inngangsdøren, med ansiktet hans vendt mot retningen min kone kommer spaserende fra. Det er åpenbart at synet av Bæsjie uten unntak har hatt en oppkvikkende effekt. Bare se på han. Den lille guttungen er gull.