Hvis dere trodde at jeg hadde tenkt å la incidenten på tirsdag ligge, kan dere ikke være riktig vel bevart. Når du tar innover deg at du har båret Dyrets merke i temmelig nøyaktig 17 år – uten å vite det – da gjør du noen undersøkelser. Det må ikke komme som en overraskelse.
Jeg har fortalt dere at jeg heller mot at vi går mot en ny eksistens etter at dette livet er over, og har foreløpig kort oppgitt hvorfor. Samtidig må en ting være helt klart: Jeg har aldri opplevd noe overnaturlig i mine 47 år. Det nærmeste jeg kommer er det en anselig mengde mennesker oppgir å ha opplevd; déjà vu. Hvor interessante slike opplevelser er skal jeg ikke begi meg inn på. Men for all del, déjà vu er noe spesielt i denne eksistensen. Og det er ikke alle som opplever dette.
Åtte dager etter at Frank Benjamin-serien var fullbrakt, fikk jeg som jeg har forklart en artig tanke med påfølgende «sjokk». Om dere ikke tenker at hendelsen var så overmåte overnaturlig, så kan dere ikke benekte at det som inntraff var av det svært merkverdige slaget, og da snakker jeg om hele bildet: Den antikristelige Frank Benjamin-serien var nylig avsluttet, Omen-trilogiens sterke fokus på Dyrets merke var nøye notert, jeg fikk en artig og gøyal innskytelse – og et høyst uventet resultat møtte meg.
Tilfeldighet? Skjebne? Dette er to ord som eksisterer i menneskesinnet i hvert fall, så kan vi alle ha våre meninger om dem. Personlig synes jeg eksistensen er så interessant at jeg ikke finner ord, og når slike ting som skjedde på tirsdag skjer, så blir jeg helt henrykt. Jada, vi kan klukke av det, men vi kan også sende en SMS.
Og det var akkurat det jeg gjorde noen timer etter at jeg hadde saumfart tatoveringen min. Jeg henvendte meg til artisten fra 2008, mannen som jeg den gang forstod var blant de ypperste tatovørene i min fødeby.
Jeg gjorde det mest fordi det bare var en litt artig ting å gjøre. Hvorfor ikke spørre ham om han hadde hatt noen spesielle tanker i hodet da han designet motivet han senere tatoverte på min høyre overarm? Hadde han sjekket våre websider litt nøye før han laget designet? Hadde han i så fall da forstått det alle måtte forstå etter å ha vært der; at dette ikke akkurat var religionsvennlige saker. At det hele tvert imot var så antikristelig som det kunne få blitt. Kunne det tenkes at han da hadde fått en fiks ide om å, på dulgt vis, lage noen kruseduller som kunne bringe tankene i retning av Dyrets merke? Hadde han tidligere sett Omen-trilogien og notert seg hvordan 666-tallet fremkommer i hodebunnen til Damien Thorn, og smilende tenkt at «hvorfor ikke lage noe i den retningen»? Kanskje speilvende merket?
Hans svar? Nei, han hadde ikke hatt noen spesielle tanker knyttet til tatoveringen.
Himmel hav, han kan vel ikke ha vært styrt av noe overnaturlig vel, uten at han selv visste det?
Min høyre overarm har vært svært delaktig i det du nettopp har lest. Og hele tiden mens jeg skrev har Dyrets merke vært på den overarmen. Skjønner du hvorfor jeg nesten sprekker av entusiasme rundt eksistensen?