Jeg er en urban mann så det holder. Omtrent hver dag er jeg i eller innom Bergen sentrum. Det siste året har jeg notert at avisen Klassekampen – the criminal minds – har hatt mye standvirksomhet i bykjernen. Uansett hvor jeg spankulerer i sentrum så er det en god mulighet for at jeg tumler borti et menneske med et godt tilbud på et avisabonnement. De er relentless som bare det, disse smilende tjuvraddene.
Og jeg smiler også. Men aldri – aldri – uten å forhøre meg om de har våpen på seg. Ikke en eneste gang skjer det at jeg går forbi en Klassekampen-stand uten å spørre om de har et arsenal under avisbunkene. Vi skal ikke ha skuddveksling i min fødeby. Det skjer ikke på min vakt. Greit, det er lite trolig at de vil prøve å knabbe lommeboken min, disse menneskene opererer jo på det storkriminelle nivået – the upper echelon of thievery – men hvem vet med kriminelle sinn.
Når jeg ser en stand i horisonten hører jeg kanskje på A Little Less Conversation med Presley, for den lytter jeg til ofte. Og da morer det meg å tenke på hvilke reaksjoner jeg kommer til å få denne gang på spørsmålet mitt. Det er tre reaksjoner som går igjen:
1. Stivt blikk.
2. Himling med øynene.
3. Knegging.
Når det gjelder den første reaksjonen så er det den som ligger mitt hjerte nærmest. Forargelse er som balsam. De vet jo at de er ormeyngel, og her kommer jeg og undersøker pent og pyntelig om de har skumlere planer enn spredning av vrøvl og ondskap på avispapir.
Himlingen med øynene er sjelden vare. De som gjør det får uten unntak en trutmunn og et blunk i retur.
Kneggingen er alltid hjertelig, og den starter alltid med et lurt smil. Selvfølgelig gjør den det. Disse menneskene har i opp igjennom tidene flirt godt når de har slept briljante og foretaksomme menn og kvinner – og deres familier – i sølen.
Jeg har forøvrig bestemt meg for å utvide undringen min fremover. Jeg kommer naturligvis fremdeles til å undersøke om de har våpen på seg, men i fremtiden vil jeg også – grundig og ansvarlig – forhøre meg om de har fast geriljatrening i Knøsesmauet, eller i Skostredet – eller under Puddefjordsbroen; ivrig, oppslukt og engasjert. For den edle sak.
Og folk sier at verden er gal kun fordi 85% av verdens befolkning tror på – og adlyder – usynlige og uhørbare vesener.