Who is the liar but he who denies that Jesus is the Christ? This is the antichrist, he who denies the Father and the Son (1 John 2:22).
Bakteppe: Frank Benjamin kan vel ikke være Antikrist vel? | The Real Jesus | Trilogien
Tiden før Morvik
Fra jeg var rundt 19 år til jeg var rundt 22, bodde jeg for meg selv blant annet i Storåsen i Åsane. Da jeg var rundt 22 flyttet jeg til Morvik, også det i Åsane. Der bodde jeg i om lag tre år.
Man kunne som vist tidligere se konturene av Antikrist Frank Benjamin. Det var nå en god stund siden jeg hadde levd i en syltet tilværelse.
I perioden før Morvik, bodde jeg blant annet i en hageleilighet som jeg leide av en eldre mann. Han bodde i overetasjen og var en venn av vår familie. Han hadde også vært å se i Menigheten Milde Due en del år tidligere. Han var en snill, grunnende og svært rolig mann. Men innimellom blottet han sin ekstreme trosmessige lidenskap. En gang jeg og han stod utenfor huset hans og pratet begynte han plutselig å gråte. Nei, han jamret seg, hulket nesten. Og så så han ut i luften og nærmest ropte at han ønsket å gå opp på et berg og rope til folket at de måtte vende om. Hendelsen traff meg. Han var oppriktig i en slags emosjonell krise på vegne av menneskeheten. Jeg så en mann som tok troen sin på ytterste alvor. Ikke lenge etter døde han.
Jeg grunnet mye på tro og liv, naturligvis, men fokuset mitt i hverdagen var nok mer rettet mot det jordiske nå. Og så kom praten med en av mine fettere. Den lille praten ble viktig. Sentral muligens. For han gjorde meg virkelig var på mange av de absurde fortellingene i Bibelen. Det var han som radbrekket historien om den hårsåre skallede profeten Elisja som fikk Gud til å sende bjørner etter noen unger som hånet hans beskjedne hårvekst. Barna ble revet i filler. Det var min bibelkunnige fetter som syntes det var meget spesielt at Gud valgte å drukne en hel verden i stedet for å sende sin enbårne sønn på et tidligere tidspunkt enn han gjorde. Og det var min fetter som skoggerlo av sangen «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn». Han knakk av latter da han sang den mens vi pratet. «Et solskinnsbarn, et solskinnsbarn, Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.» «Frank, vi måtte være solskinnsbarn fra vi var en neve stor. Vi måtte være så perfekte vi bare kunne for Jesus sin skyld.» Han lo og lo. Men tro meg, jeg visste at han også hadde grått. Og mer enn det. Min fetter var en skadet mann – for alle til å se – og en vesentlig grunn til det var hans opplevelser knyttet til kristen oppvekst, trosmessig aktivitet og teologisk hodebry.
Jeg vil ikke si at jeg følte meg nevneverdig skadet av den trosmessige syltingen i min oppvekst. Ja, det hadde vært noen vonde stunder og jeg hadde nok blitt frarøvet ekstaser, men som jeg har beskrevet var oppveksten trygg og faktisk på sin måte inspirerende.
En tid før jeg flyttet til Morvik fikk jeg en god forretningside. Tidligere hadde jeg finansiert førerkortet mitt ved å verve kjøreskoleelever til min koselige trafikkskolelærer, nå så jeg mitt snitt til å gjøre business av det. Jeg kontaktet et par trafikkskoler i Bergen og la frem ideen min om å bli deres vervekonsulent. Jeg tilbydde meg å lage en presentasjon av deres bedrift som jeg ville legge frem for potensielle elever. De slo til og engasjerte meg, og jeg satte virksomheten i gang. Det ble noen gode slanter over noen måneder.
Denne konsulentjobben er sentral. Den er sentral i sammenheng med «synet» mitt om jentene i klasserommet, gjengitt i første del av trilogien.
Konsulentengasjementet førte meg tilbake til videregående skole. Til en lang rekke gymnaser i Bergen. Det var hovedsalgsstedene mine. Lange salgssamtaler med unge mennesker i 17-18-årsalderen ble det mange av. Og noen av disse menneskene var skjønne unge kvinner – jenter som var forbuden frukt.
Samtalene ble ofte intense med disse jentene, selv om de i utgangspunktet bare handlet om mørkekjøring og crème de la crème av kjørelærere i Bergen med lang fartstid. Jeg brukte hele mitt arsenal i mine overbevisningsforsøk. Det er ingenting å diskutere; mange av disse samtalene oste av gjensidig flørting. Det var såkalt kjemi med mange av dem. Alle jentene var forskjellige – alle hadde sin ynde, sine «quirks», sine kjappe kommentarer. Og det ble salg i bøttevis. Men hvem brydde seg om tusenlapper når man var så yr etter disse samtalene at man måtte finne nærmeste dusjanlegg for å komme seg i vater. Ok, det var ikke så gale, men dette var nydelige opplevelser for meg, og ekstremt inspirerende. Jeg levde nå i tråd med «synet» mitt, det eneste som manglet var hud mot hud. Men det kunne jeg ikke ta initiativ til i kjølvannet av salgene. For fremdeles var jeg ikke satt fri fra Ordet. Jeg skulle finne en jente å gifte meg med, sex før det var ikke aktuelt. Men i fantasiene mine hadde alle de nevnte jentene VIP-plass. De ble behandlet som prinsesser der, kveld etter kveld. De jentene satte i verk en sterk pasjon og trang etter å realisere «synet» mitt i første del av trilogien. De og en jente jeg hadde likt lenge. Som besøkte meg i Storåsen en dag. Hun visste at jeg hadde min kristne tro, og hun ante nok at jeg likte mer enn håret hennes, likevel nærmet hun seg meg i sofaen mens vi pratet muntert sammen, og begynte å stryke meg på innsiden av lårene. Vi likte hverandre vi to, og hadde gjort det lenge. Hvordan tror dere det var å stå imot det forføringsforsøket når jeg oppå det hele var midt i herligheten på de videregående skolene?
Jeg ville nå treffe skjønne jenter «on a grand scale» – for mer enn intense inspirerende og erotisk opphissende samtaler.
Og så kom internett for fullt. Og denne gang var det ikke Schulmädchen-Report på skjermen, det kan jeg love dere. Og jeg trengte ikke å se i smug. Du trenger ikke være i tvil om at dette var en skjellsettende periode i mitt liv. Det hele foregikk i Santalgården i Bergen sentrum. Jeg begynte så smått å chatte med jenter på internett. Og jeg møtte et par av dem.
Så flyttet jeg til Morvik.
Arenaen for neste steg på veien mot å bli Antikrist
Hvorfor i himmelens navn skulle en gud – og nasareeren – som jeg ikke visste fantes, og som jeg så smått hadde begynt å betvile, stå i veien for et jordisk paradis? Jeg måtte avklare troen min nå. Naturen presset på for å sikre hegemoni. Morvik skulle bli arena for neste steg på veien mot å bli Antikrist.
I likhet med Damien Thorn gikk jeg til skriftene – i desperat jakt på å finne svar som kunne forsvare min tro på Gud (Damien gikk til Åpenbaringsboken i Bibelen for å bringe på det rene om han var Antikrist). For det var ikke aktuelt å bare vifte vekk en tro som hadde vært så sentral i livet mitt, som om det hele var en bagatell.
What perverted imagination has fed man the lie that hell festers in the bowels of the earth? There is only one hell – the leaden monotony of human existence. There is only one heaven – the ecstasy of my father’s kingdom. Nazarene charlatan, what can you offer humanity? Since the hour you vomited forth from the gaping wound of a woman, you’ve done nothing but drown man’s soaring desires in a deluge of sanctimonious morality. You’ve inflamed the pubertal mind of youth with your repellent dogma of original sin. And now you’re resolved on denying them ultimate joy beyond death by destroying me! But you will fail, Nazarene. As you have always failed. Damien Thorn (The Final Conflict)
Da jeg flyttet til Morvik var IFS allerede et år gammel, og mye av mitt fokus i årene jeg bodde der var rettet mot oppbyggingen og utbredelsen av konseptet og aktiviteten. Men innimellom det arbeidet skrev jeg mye om tro. Jeg skrev romanen Way. Jeg besøkte også utallige kristne møter i ulike menigheter, herunder blant andre Levende Ord på Bønes og Kristkirken på Minde, og lyttet til taler og vitnesbyrd. Jeg diskuterte også troen min med mange forskjellige mennesker, både bibelkjennere, mindre bibelkunnige kristne, nidkjære trosklipper fra Jehovas Vitner, agnostikere og ateister. Det var en intens jakt på svar og konklusjoner.
Arbeidet med romanen Way er helt sentral. Hvordan kunne jeg tro på en Gud jeg ikke kunne intellektuelt forsvare? Hvis jeg mente at personlig ære var viktig for ens personlige styrke i livet, måtte jeg komme til bunns i om min Gud holdt vann. Det ble en teologisk avkledning til slutt, spør du meg. Way førte meg på avveier, ville Gud sagt. Way førte meg på rett vei, ville han andre sagt.
Way ble det avgjørende sverdstøtet mot Gud. Den og en telefonsamtale.
Han var på den tiden kjent som en av de virkelig store troskjempene i kristen-Norge. Han jeg ringte til. Det ble en lang og dypt skuffende samtale. Ikke det at han var lite villig til å svare på mine spørsmål, eller at han var lite hyggelig. Tvert i mot, han var engasjert. Men etter det jeg kan erindre klarte han ikke å gi et eneste godt svar på noe av det jeg stilte ham spørsmål om. Jeg hentet mange spørsmål fra Way, herunder undringer knyttet til absurde og uforståelige og ondskapsfylte hendelser i Bibelen, og logiske brister. La meg uttrykke det jeg opplevde i samtalen i bibelske vendinger.
«Da så jeg en vis og respektert mann som hadde levd et helt liv i tjeneste for sin Herre. Han hadde bedt for syke, han hadde talt med autoritet, han hadde skrevet vakkert om sin trofaste Gud, han hadde vært en trøst for så mange. Jeg så en mann som var en klippe blant Guds folk. Og jeg hørte ham til slutt si: «Jeg kan ikke gi deg fullgode svar på dine spørsmål, Frank. Noen ganger er det kanskje slik at man tror fordi det er det beste alternativet der ute.»»
Jeg var nærmest sjokkert av den konklusjonen. Det håper jeg dere kan forstå.
«Gud må være nådig, hvis ikke er han urimelig. Og er han urimelig vil jeg, som alltid ellers i livet, ikke ha noe med ham å gjøre.» Med det mente jeg at Gud hadde gjort det vanskelig for oss å tro på ham, derfor måtte han være nådig og ikke dømme oss til fortapelse hvis vi valgte å ikke følge og underkaste oss hans bud og autoritet. Hvordan han hadde gjort det vanskelig å tro på ham? Han hadde ikke vist seg for meg eller talt til meg, han hadde foretatt grusomme handlinger mot mennesker beskrevet i Bibelen – for å utrydde synd – mens han senere til slutt ofret sin enbårne sønn for våre synder (hvorfor gjorde han ikke det med én gang?) – det var i det hele tatt mange ting i Bibelen som mildt sagt skurret. Han hadde angivelig skapt meg, med et intellekt og evne til å treffe rasjonelle valg i livet. Hvordan kunne han straffe meg hvis jeg brukte dette intellektet og avviste ham? Konklusjon: hvis han fantes og gjorde det, ville han vært urimelig. Og urimelige vesener vil du ikke være med. Derfor forlot jeg Gud med tanken om at han måtte være nådig mot meg hvis han fantes. Frank Benjamin Hartvedt (Maksima.no)
Jeg var nå helt fri fra Guds lenker. Jeg kunne nå for fullt realisere «synet» mitt i første del av trilogien.
Antikrist vil være en Messias, men en falsk sådan. Han vil være en slags Kristus, men en falsk Kristus – en annen Jesus enn den Jesus som vi møter i Det nye testamentet. Han vil forkynne et evangelium som vil være et helt annerledes evangelium enn det glade budskap. Pastor Per Braaten