«Building an army», men hvilken army? Er det en sånn tøysete «hockneyan» «don’t give a fuck about anybody»-Tyler Durden-army? Er det noe i retning av ukoselige Antikrist og hans kollegaer? Er det noe i nærheten av Ola Salos drømmer om en ark? Er det en army of lovers? Er det en ny «stirnerian» falanks i horisonten; en brutal «union of egoists»? Snakker vi om en empatisk «chesneyan» overman-aktig John Keating-bastion?
Slapp av, oppegående mennesker som har livet kjært vil selvsagt ikke tilbake til Gaugamela. Det er mye bra i Vesten, som sagt, det er bare noen grupper og mentaliteter som må settes på plass og vike plass.
De fire gruppene referert til i avsnittet ovenfor – The Western 4 som vi kaller dem, eller hovedmotstanderne – har stort sett lang fartstid og de har «will to power» i massevis. En del av menneskene i de gruppene har nok tilstrekkelig innsikt i livet til at de forstår sammenhengen mellom samhold og politisk triumf. Men de er alle stappfulle av «spooks», som Max Stirner kaller det. Jeg håper en dag at de får innsikt i den innsikten.
Har du i din levetid hørt folk si «han er så umoden» eller «jeg hører hva hun sier, jeg var også dum i den alderen»? Jeg kommer ikke til å dra hele Max Stirners resonnement, men la meg si det forenklet: I vår tid er egoisten – eller slik jeg benevner egoisten; «egoisten», siden han eller hun kan ha en enorm positiv kraft i møte med andre mennesker – sett på som umoden. Han eller hun mangler rett og slett en del kvaliteter og attributter som gjør en til et «decent human being». En er dermed ikke moden, fremholder man. Stirner gadd ikke å høre på det mer, og skrev boken «The Ego and Its Own». Der brukte han sin betydelige historiekunnskap til å konstatere, ved å trekke paralleller til samfunnsutviklinger i menneskehetens historie, at verden var snudd opp ned. Det var egoisten som var den modne, forklarte Stirner. Det var egoisten som til slutt hadde forstått det. Gå til innkjøp av noen gode innføringsbøker i europeisk og global historie, les dem, og les deretter nøye boken til Max. Jeg finstuderte den to ganger. Det var spennende tider. Men jeg er ikke Max Stirner. Det var ting han skrev som gjorde meg bekymret. Jeg har altså mine synspunkter når det kommer til «egoisten». Les poengene mine i debatten på dagbladet.no i 2008.
Det er spennende tider nå også. Globalt er det mye steile fronter i den politiske verden. Mye handler om å sikre makt til grupper og områder. Jeg håper folk i verden tenker annerledes i fremtiden. Jeg håper de blir «egoister» som ser på livet sitt som en spennende mulighet til å finne sin unike vei, uten å spørre andre, grupper, hva den veien bør være – og som samtidig har empati og nestekjærlighet nok til å ønske det tilsvarende for andre mennesker.
Building an army? Ja, men man gjør det ikke fordi man håper å se storslåtte imperier som verden har sett før. Man gjør det for å sikre friheten til «egoisten». Og det er maximum happiness å gjøre det.