Ordene tilhører innehaver av butikken Pentagon Army i den norske hovedstaden. Han er en av to menn som åpnet denne spesielle og etter det jeg har erfart populære sjappen på 90-tallet.
Jeg har opp igjennom årene ofte avlagt butikken en visitt når jeg har vært i Oslo. Så også i helgen. Som dere aner er jeg nok mer enn gjennomsnittlig interessert i historie. Pentagon Army spesialiserer seg på salg av krigseffekter fra alle epoker i verdenshistorien. De har rustninger, de har hjelmer, de har uniformer, de har våpen, de har våpenskjold, de har medaljonger og flagg, de har krigsfilmrekvisitter, de har bukser, skjorter og gensere (deriblant gode 5.11-produkter som jeg har vært ikledd mye i årevis).
Krig er ikke noe særlig, spesielt ikke for dem som er direkte involvert i slikt. På flyet på vei til Oslo på fredag kom jeg i snakk med en ung høyreist, bredskuldret og utadvendt ansatt i det norske militæret som satt bortenfor meg. Han var våpenteknisk spesialist, fortalte han. Vi snakket en liten stund. Jeg har sjelden for vane å holde tilbake hvis det er noe jeg virkelig lurer på. Så da spurte jeg ham rett ut hvorfor han hadde valgt en militær karriere fremfor å bli en turbomegler (han kunne jo havne i kamp). Han slo meg ikke akkurat å være en som ville hatt trøbbel med å markere seg heftig hvor som helst i næringslivet. Svaret hans: «Jeg visste ikke helt hva jeg ville med livet mitt, og det virket som en bra vei å gå.» På spørsmål om han ikke var redd for å miste livet i ung alder, på slagmarken, sa han det som mange sier; han var rede til å havne i trøbbel for noe som var større enn ham selv. Jeg bestemte meg umiddelbart for å ikke sette i gang en filosofisk diskusjon etter at det svaret falt. I stedet sa jeg til ham at jeg syntes det var vanskelig å forstå valget hans, men at jeg skjønte at veivalget kunne medføre en spennende tilværelse, og at jeg derfor kunne forstå valget i noen grad. Det ble stille en liten stund, så sa han: «Jeg skjønner at du sier det du sier.» Så kom det en fyr i mellom oss, og samtalen ble avbrutt. Jeg fikk uansett ønsket ham lykke til – i den farlige verden vi lever i, og serverte ham noen fortjente komplimenter. Han takket jovialt. En fin type var han. Vikingtype.
Når jeg besøker Pentagon Army i Oslo blir jeg alltid inspirert. Ikke fordi jeg er glad i krig, men det er noe med alle disse historiske krigseffektene som jeg assosierer med styrke og besluttsomhet, mot og vilje. Egenskaper som er viktige å ha i fredstid. Som dere vet er jeg veldig interessert i alt som har med Alexander the Great å gjøre. Jeg har lest bøker om ham, jeg har lest artikler, jeg har sett spillefilmer og dokumentarer om ham – jeg har til og med gitt ham plass på hyller og vegger i mitt hjem. Den territorielle erobringen hans og brutaliteten hans er ikke inspirerende. Men mye annet ved ham er det.
Innehaveren av Pentagon Army er mest interessert i alt som har med vikingtiden å gjøre. Men han kan sine saker om det som foregikk i andre perioder også. Jeg har kun truffet den andre gründeren tidligere, og det var moro å prate litt med denne karen også da han viste meg litt rundt i butikken – med hovedfokus på Alexander-effekter. Han hadde noen heftige samlerobjekter i den forbindelse, til unevnelige priser – deriblant et imponerende skjold fra en filminnspilling på 70-tallet. Og da begynte jeg å snakke om det som er en av de absolutt beste filmer jeg noen gang har sett; Alexander fra 2004, regissert av Oliver Stone og med Colin Farrell og Jared Leto i de sentrale rollene. Leto var slik jeg ser det en sensasjon i den filmen. Helt briljant. At filmen i dette nu har en rating på 5.6 (!) på IMDB etter nesten 200.000 stemmer, er noe i nærheten av det mest sjokkerende eksempel på forkleinelse i menneskehetens historie. Det mener jeg faktisk.
Innehaveren ble svært ivrig da jeg begynte å snakke om filmen. Ikke rart det, for plutselig utbrøt han begeistret: «Jeg kjenner noen som var statister i elefant-scenen!»
Det første du gjør i sekundene etter et slikt enestående utbrudd inntreffer er å be om visittkort slik at man kan få kommet i kontakt med disse statistene. Jeg vil absolutt høre hvordan det var å være midt i en av de mest inspirerende scenene i filmhistorien. Alexander viste i den scenen at han uten å mukke var rede til å kaste seg inn i ilden først, uavhengig av grad av fare. Og da kom de andre etter.